Snublesteiner i Berlin og Norge

Denne artikkelen skrev jeg med tanke på minnedagen for deportasjonen av de norske jødene med Donau, fra Oslo til Stettin og videre til Auschwitz. Det skjedde 26 november 1942, så det er altså akkurat 75 år siden. Temaet antisemittisme har blitt satt på dagsorden i blant annet Aftenposten i det siste på grunn av forskning som viser en god del negative og til dels også hatefulle holdninger til både jøder og muslimer. Og overfor jøder fra muslimers side. 

Artikkelen ble publisert i Klassekampen 25 november i år, en del nedkortet. Her er teksten i sin helhet.

Snublesteiner mot hat og ekstremisme

Bjørg Hellum, skribent og oversetter, Berlin

Om kvelden den 9. november gikk jeg sammen med flere rundt i nabolaget mitt i Berlin med svamp og pussemiddel og pusset snublesteiner. Ved hver stein la vi igjen en rød rose. Mange andre hadde vært ute i samme ærend, det var mange blankpussede messingplater å se og mange roser, både hvite og røde. Berlin har omtrent 7500 snublesteiner. Så var det da også over 50 000 jøder som ble deportert og drept, og i tillegg mange motstandskjempere, kommunister, sosialdemokrater, og romfolk (sigøynere). For ikke å snakke om alle utviklingshemmede og syke som eutanasiprogrammet ”hjalp” ut av et liv nazistene mente var uverdig. I Berlin er det snublesteiner for alle disse kategoriene, selv om de jødiske drepte er i flertall. På langt de fleste står det ”deportert og myrdet” (”ermordet”), og stedet er som oftest Auschwitz.

Den 9 november var det 79 år siden krystallnatten, eller novemberpogromene, i 1938, da jødeforfølgelsen startet for alvor i statlig regi i Tyskland, opptakten til holocaust. Hver 9 november pusses det snublesteiner i Berlin (og i andre tyske byer) for å vise respekt for de drepte og for å markere avsky for de ideene som gjorde drapene mulig. Det er en individuell, personlig markering, en verdig måte å minnes de drepte på. Mange organisasjoner oppfordrer medlemmene sine til dette vedlikeholdet en gang i året, og naboer passer ”sine” steiner – kanskje de samme menneskene som tok initiativet til at steinene ble lagt der foran huset deres.

I Norge som i Tyskland har steinene en lokal forankring og brukes aktivt i undervisningen i skolene. Skoleelever hjelper til med å legge steiner, og de får ansvaret for vedlikehold av ”sin stein”. Det er altså et pedagogisk tiltak, uhyre viktig for å demme opp mot rasisme og antisemittisme, og for å bli kjent med en historisk bakgrunn vi aldri må få lov til å glemme.

Snublesteinene (tysk: Stolpersteine) har eksistert i ca 25 år. Den tyske kunstneren Gunter Demnig startet prosjektet – og han lager og legger fortsatt de fleste av dem til tross for at han nå snart blir 70, en enorm jobb. I Berlin ble den første steinen lagt i 1996. Etter hvert omfatter prosjektet en rekke byer i 20 land. I Norge ble den første steinen lagt i 2010, og det er nå blitt hele 479 snublesteiner, et imponerende tall tatt i betraktning hvor få jøder det var i Norge. Faktisk har flere enn halvparten av de deporterte jødene fått sin stein – jeg tror sannelig Norge må være verdensmester i snublesteiner! Det er Jødisk Museum i Oslo og i Trondheim som har brakt prosjektet til Norge. Informasjon om prosjektet finnes på nettsiden www.snublestein.no.

Gunter Demnig har et motto for prosjektet: ”Et menneske er ikke glemt før dets navn er glemt”. Fordi snublesteinen gir oss navnet på det mennesket som er myrdet, sammen med fødselsdato, dødsdato og –sted (som oftest Auschwitz), forblir disse menneskene og deres skjebne levende for oss slik at vi ikke skal glemme det som skjedde. Det vil si: Hvis vi vil se.

De fleste ser vel ikke – derfor trengs det stadig påminnelser. Selv tråkker jeg aldri på en snublestein og stanser alltid, så sant jeg har tid, leser navnet på steinen og tenker over hvem dette var og at de levde akkurat her, i dette huset, i denne byen. Av og til er det en hel familie, foreldre og barn. Kanskje et lite barn på to-tre år. Som ikke hadde livets rett.

Dessverre er det også noen som vandaliserer snublesteiner. I nettene før 9 november i år ble det i Berlins bydel Neukölln fjernet 20 snublesteiner. Rett og slett gravd opp og fjernet. Stolpersteine-Initiative lover at nye skal på plass igjen raskt, og har startet pengeinnsamling med godt resultat. Politiet har god formening om hvem som står bak og etterforsker i kjente høyreekstreme miljøer.

Så reiser spørsmålet seg: Er antisemittismen på fremmarsj igjen? Ervin Kohn, leder i Det mosaiske trossamfunn i Norge og nestleder i Antirasistisk Senter, mener det i sin kronikk om krystallnatten her i Aftenposten den 9 november. Han viser til at de enkle svarenes tid er kommet tilbake, at høyrepopulistiske og høyreekstreme budskap brer seg i alle land, at nazistene igjen marsjerer i gatene. Antisemittisme og høyreekstremisme vil vel alltid henge sammen, så langt har Kohn åpenbart rett. Men dette er mer komplekst, det er vanskelig å skille jødehatet fra det andre hatet i disse miljøene. Jeg har merket meg følgende: De snublesteinene som ble fjernet, var ikke viet myrdete jøder. Det var minnesteiner for motstandsfolk, kommunister, sosialdemokrater, folk som skjulte jøder. De ble henrettet for høyforræderi.

Budskapet bak de fjernede snublesteinene synes klart. Hatet hos dem som har vandalisert steinene retter seg mot mennesker de ser som forrædere mot ”det tyske”. De mener å skremme, gi beskjed til de som slipper flyktninger inn i landet og gir dem beskyttelse, de som aksepterer moskeer og kvinner med hijab. De er meningsfeller til Pegida-aktivister i Dresden, til ”sinnaborgerne” (Wutbürger) i de østlige delstatene som brøler ”Merkel mub weg!”

Nettopp i Dresden finner vi en av dagens hverdagshelter, Emilia, 15 år. Hun er blitt tildelt en pris fra organisasjonen bak Holocaust-minnesmerket i Berlin (”Denkmal für die ermordeten Juden Europas”) og den jødiske menigheten i Berlin. Hun fikk prisen for å ha vist uvanlig mot overfor høyreradikalisme, antisemittisme og rasisme. Fordi hun hadde meldt fra om at holocaust-vitser, Hitler-hilsen og nynazistiske begreper var utbredt blant medelevene. ”Jøde” var det vanligste skjellsordet. Skoleledelsen har visstnok tatt affære, og politiet var innom og snakket med noen elever. Men det har ikke endret seg særlig mye, sier Emilia, ”nå sier de det bare ikke så høyt”. Og jeg spør: Hvor var lærerne? Hvor var foreldrene? Hvordan kunne dette få lov til å holde på, hvordan kunne barn bli så preget av dette tankegodset?

Klarer vi ikke å demme opp mot høyreekstrem praksis og tenkning i tiden fremover, vil også antisemittismen styrke seg. Skoler og organisasjoner gjør en god jobb, men må kanskje være enda mer bevisste i opplæringen. Ikke minst hva angår barn av innvandrere fra blant annet Midt-Østen, som har lært å se på jøder som selve fienden, uansett om de er i Israel eller for eksempel i Norge. Skolene må fortsette å bruke snublesteinene pedagogisk, la skoleelevene ha ansvaret for å vedlikeholde ”sine” steiner. Det finnes knapt noe mer effektivt enn å ta eierskap til historien på denne måten. Stå på, skoler og lærere! Og det hver enkelt av oss kan gjøre, i Norge som i Tyskland, er å stanse opp ved snublesteiner på vår vei og gi oss selv tid til ettertanke over fortid, nåtid og hvordan fremtiden kan bli hvis vi ikke har kunnskap og hele tiden er bevisst på faren.

 

 

 

Fremtidsfrykt gir grobunn for AfD

Denne artikkelen ble publisert som kronikk i Aftenposten 20.10.2017

 

”Integrer oss først!”, sier innbyggerne i det gamle DDR. Manglende jobbsikkerhet, aldersfattigdom og flyktningstrøm forklarer fremgangen for tysk høyrepopulisme.

 

Den store fremgangen til Alternative für Deutschland (AfD) ved forbundsdagsvalget i høst har forskrekket tyskerne. Politikkens mantra siden 1945 har vært at det ikke skal være noe parti i Forbundsdagen til høyre for det kristlig-konservative folkepartiet CDU/CSU. Nå har AfD rykket inn i Forbundsdagen med mange representanter. Det skremmer tyskerne, politikere så vel som media og menigmann.

AfD-oppslutningen er uttrykk for en protest, en mistro til de bestående partiene, blant annet deres innvandringspolitikk og særlig sosialpolitikken. I motsetning til i Frankrike dreier det seg ikke om å skaffe flere jobber. Tysklands økonomi går på høygir og det skapes nye jobber hele tiden. Heller ikke er det et uttrykk for motstand mot Europa og euro. Flere meningsmålinger har vist at det store flertallet av tyskere, også de unge, slutter fullt og helt opp om EU og euroen.

Fremtidsfrykt og øst/vest

Problemet er usikkerhet. Usikre jobber og frykt for fremtiden – for ikke å kunne klare seg på en mager pensjon. Innvandringen – flyktningestrømmen som toppet seg for to år siden og utfordringene med å integrere flyktninger og innvandrere – har forsterket utryggheten og følelsen av sosial urettferdighet.

Det er de samme problemene som har skapt protestpartier eller ført til protestvalg i andre europeiske land og i USA: arbeidsmarkedet, innvandring, terrorismefrykt, by kontra land. I tillegg har Tyskland et øst-vest-problem, forskjeller mellom de ”gamle” og de ”nye” delstatene. Mangel på jobb er ikke problemet, arbeidsløsheten har aldri vært så lav siden gjenforeningen. Men hva slags jobber er det som skapes?

Manglende jobbsikkerhet

Annenhver nye jobb i Tyskland i dag er en midlertidig jobb. Unge mennesker går fra den ene kortvarige jobben – minijobb – til den andre. Mange har aldri hatt fast arbeid eller arbeid av noe varighet. Merkel-generasjonen tror ikke slike finnes, har akseptert at slik er det. Og det ville jo være pinglete å klage, ikke sant? Tyskland går jo så det suser. Men hver femte pensjonist vil om 15 år være truet av fattigdom – aldersarmod – ifølge flere kjente forskningsinstitutter. De som vil være særlig utsatt for fattigdom, er kvinner, mennesker uten yrkesutdanning, og de som har vært langtidsarbeidsløse.

Det folk krever, er fast jobb, bedre lønn og høyere pensjon. AfD-velgere er verken nazister eller fascister. Antakelig ikke mer rasister enn du og jeg. De er ikke opptatt av ideologi. De er protestvelgere som har skallet av fra alle de andre partiene. Det dreier seg helt enkelt om økonomi. Forskningen viser at AfD-velgere har langt lavere inntekt enn de som stemmer CDU/CSU og Grünen, en god del lavere enn SPD-velgerne, og til og med noe lavere enn de som stemmer Linke.

Integreringen koster

Selvfølgelig har flyktningbølgen for to år siden hatt en betydning for protestvalget. Ved siden av en enorm velkomstvilje hvor folk gikk mann av huse for å ta imot og hjelpe flyktningene, har det også oppstått frykt og misnøye. Tyskland tok imot en million flyktninger som skal integreres. Det koster penger. Penger som mange synes burde vært brukt på dem i utgangspunktet. Selv om objektive sosiale og økonomiske ulikheter ser ut til å være den ene grunnen til oppslutningen om AfD, er en like viktig grunn den subjektive oppfatningen av en urettferdig situasjon. Mange, særlig i delstatene i øst, føler seg urettferdig behandlet og satt utenfor. De føler seg nedgradert og nedvurdert i den nye forbundsrepublikken. 27 år etter gjenforeningen ser de at mange forventninger er gjort til skamme. Innbyggerne føler at de er blitt glemt midt oppe i asylpolitikk og integrering. ”Integrer oss først”, sier de. I Berlin ytre øst har bydelsadministrasjonene i alle år måttet spinke og spare. ”Det har ikke vært råd til noen ting”, sier folk der, ”men så bygger de et asylmottak til 10 millioner euro.”

”Østtyskerne” føler seg glemt

Selv om AfD ”bare” oppnådde 12 prosent i Berlin som helhet, hadde partiet en oppslutning på over 20 prosent i de østligste bydelene, et resultat på linje med de andre delstatene i øst, disse ”nye” delstatene som tidligere var DDR. I alle disse delstatene lå AfD-resultatet på fra litt under 20 prosent til nesten 30.

Her er vi inne på det spesielt tyske problemet: øst-vest-problematikken. Innbyggerne i de østlige delstatene har mye lavere inntekt og pensjon enn i vest. Industrien er så godt som radert bort. Tusenvis av bedrifter ble stengt i kjølvannet av gjenforeningen i 1990 og 2,5 millioner mennesker mistet arbeidet. De måtte omskoleres, fikk stort sett nytt arbeid, som kanskje bare varte i en kort stund – det har vært helt normalt å skifte jobb 3-4 ganger eller mer. De jobbene de etter hvert fikk, er usikre, midlertidige jobber.

Lav arbeidsløshet, stor aldersarmod

Slike ansettelsesforhold fører til store ”hull” i jobb-biografien, som gir en pensjon det ikke går av å leve av – aldersarmod er allerede et reelt problem i øst. Den totale sysselsettingen har gått tilbake 10 prosent i de østlige delstatene siden 2000. Men arbeidsløsheten har samtidig sunket svært mye og ligger nå, med et snitt på 6 prosent, bare litt over landet som helhet. Det skyldes vel, litt kynisk betraktet, at det rett og slett ikke er flere igjen der som kan være arbeidsløse. De unge og de velutdannede har forsvunnet til bedre betalte jobber i vest, de eldre er blitt pensjonister eller trygdemottakere og teller ikke lenger med i statistikken over arbeidsløse.

AfD-velgerne frykter fremtiden

Svært mange mennesker frykter fremtiden, og blant dem er det særlig mange AfD-velgere. De er redd for terrorisme og kriminalitet, og for aldersfattigdom. Mange som har arbeidet hele livet vil likevel ikke ha opptjent en pensjon de kan leve av. Ekstra pensjon utover den statlige og lovpålagte er det få som har, bedriftspensjonsordninger er ikke obligatoriske, og de færreste har råd til egen pensjonssparing. ”Jeg blir egentlig pensjonist i høst”, sa en drosjesjåfør til meg, ”men jeg kommer til å fortsette å jobbe. Jeg har ikke råd til å pensjonere meg med 800 euro i måneden å leve av.” Det er langt fra alle som opplever Merkels valgspråk ”For et Tyskland hvor vi lever godt og gjerne” som sant og riktig for dem.

 

Analysen trekker på forskning fra anerkjente forskningsinstitutter som DIW (Deutsche Institut für Wirtschaftsforschung) og Böckler-Stiftung, referert i aviser som Berliner Zeitung, Tagesspiegel og Die Zeit.

Ulli uteligger og vennene hans

Berlins hjemløse

Berlin har et stort antall hjemløse – Obdachlose – som bor på gaten. Tallet beregnes til et sted mellom 5000 og 8000. Men det er flere enn det som mangler et eget tak over hodet, til sammen er det 20.000 hjemløse. De fleste av dem bor midlertidig, mer eller mindre kortvarig eller forbigående, hos venner og slektninger eller i hospitser. Men altså over 5000 bor på gaten. Mange flere kunne nok bodd i hospitser. Selv om det ikke er mange nok plasser til alle, kunne flere hatt et tilbud hvis de ville tatt i mot det og innrettet seg etter reglene, etter den relative ufriheten de oppfatter det som. Mange foretrekker i stedet gaten. Langt friere, kanskje også tryggere. I hvert fall hvis de er flere som passer på hverandre. Eller har store hunder, som mange har.

Årsakene til at de har havnet på gaten, er nok svært sammensatt, og jeg har jo ikke forsket i dette og kan bare referere til avisreportasjer. Men så mye er det vel trygt å si at det som regel har sammenheng med alkohol og stoff, med å miste arbeidet, og i tillegg stort sett en vanskelig, kanskje voldelig oppvekst og et problemfylt liv. En personlig tragedie med dødsfall eller skilsmisse kan vel også være noe som i tillegg til alt annet gjør at en bikker over. Noe mange ikke er klar over, er at det svært ofte også dreier seg om psykisk sykdom. Mange har store vanskeligheter med å innrette seg i et vanlig liv, i en leilighet, til og med å bo i et kollektiv eller et hospits sammen med andre hjemløse.  

Ikke håp for Joe

For noen uker siden døde Joe alene en natt på gaten i Berlin. Han var en av de kjente uteliggerne som avisene hadde intervjuet og skrevet om mange ganger. Han holdt til rundt Bahnhof Zoologischer Garten der Bahnhofsmission holder hus og hvor Dieter Puhl gjennom omtrent 30 år har arbeidet døgnet rundt, sammen med sju ansatte, for å gi den hjelpen som er mulig til de hjemløse. Der, og ved to andre jernbanestasjoner i byen, får de mat, de kan dusje, benytte vaskemaskin, og så videre. Dieter Puhl og medarbeiderne hans kjente Joe godt. Og var redde for at han snart kom til å dø, visste at han trengte mer og annen hjelp enn det de kunne gi ham, at han måtte bort fra gaten. Han var svært syk. For det første var vel de indre organene ødelagt av år med svært alvorlig alkohol- og stoffbruk. Han var undersøkt av leger som sa at han ikke ville overleve lenge med det enorme alkoholforbruket.

For det annet var Joe psykisk syk. Så syk at han ikke klarte å ta imot hjelp. Innimellom var han rolig og grei å prate med og han fortalte villig fra livet sitt. Andre ganger kunne han bli vill og voldelig. De andre på gaten var redd ham, Joe ble veldig ensom. Men mange forsøkte å gjøre noe for ham. På sykehus ville han ikke, ikke tale om. Han var fullt og helt avhengig av å drikke alkohol, det kom ikke på tale å være et sted hvor han ikke kunne drikke. Et ”overgangshus” ble prøvd, et sted ledet av en erfaren sosialarbeider. Eget rom, men strenge regler for samkvem med de andre beboerne. Etter en stund tørnet det totalt for Joe og han måtte bortvises. Andre steder forsvant han bare fra. En kvinnelig prest i Berlins utkant ble kjent med ham og tilbød ham å bo i et lite gjestehus i hagen hennes. Det gikk fint noen dager. En dag var Joe forsvunnet. For igjen å oppholde seg ved Bahnhof Zoo.

En morgen ble Joe funnet på en trapp ved Nollendorfplatz, alene, død. Ved siden av en bærepose med et liggeunderlag og en tynn sovepose. Siden han allerede var så kjent i mediene, ble den døde raskt identifisert. Og Berliner Zeitung gikk i gang med en større reportasje om hvordan det kunne skje, om noe kunne vært gjort for å avverge at det gikk slik. De snakket med sosialarbeiderne som hadde kjent Joe, og med den kvinnelige presten. Alle spurte seg selv om de kunne gjort mer. Men den endelige dommen var og ble at det ikke var mulig. Joe ville ikke hjelpes.

Ulli og vennene hans

De fire hjemløse jeg hadde en lengre samtale med her om dagen, ville heller ikke hjelpes. Heller ikke de ville være innendørs.

Jeg stanset og tok kontakt med dem en dag jeg syklet langs elven – altså langs Spree, der det er gang- og sykkelvei, strandbarer, anleggssteder for turistbåter – og mange uteliggere. De bor fast der, har innrettet seg med sitt husgeråd, for å si det slik, under broer og gangveien som går et nivå lenger opp. Hvor vi blant annet finner Kanzleramt, altså regjeringskontorene. Og på andre siden av elven Hauptbahnhof. Ingen finner på å fjerne de husløse derfra.

Jeg hadde lenge hatt planer om å få tatt noen bilder av ”boligene” til disse hjemløse med tanke på denne artikkelen. Nå var jeg så heldig å komme forbi fire lys levende eksemplarer av dem, ikke bare forlatte soveposer. De satt der på en benk de åpenbart hadde okkupert som den ene sofaen i boligen sin. Den andre sofaen bestod av en gummimadrass, som sikkert er seng om natten, oppå noen ølkasser. En annen ølkasse tjente som salongbord. Det hele nærmest rett nedenfor Angela Merkel. Jeg nærmet meg forsiktig og spurte om jeg kunne få ta et bilde, forklarte at jeg hadde en blogg og ville skrive om de hjemløse. Jeg ble mottatt med stor vennlighet. Foto – helt i orden. Snakke ville de gjerne også. I alle fall han som tydelig var ”sjefen”, eldre enn de andre tre og svært snakkesalig. Han het Ulli. Og ønsket meg velkommen til det han presenterte som den kombinerte dagligstuen, kjøkkenet og soveværelset deres.

Ulli bak i svart joggedress. Merk husgerådet i hjørnet: en kost må til skal man ha det rent på “gulvet”. På platået over ligger Forbundsdagen og regjeringskvartalet.

Et av soveværelsene. Man tar av seg skoene her som i alle andre hjem. Teltet i bakgrunnen tilhører et filmteam som akkurat da holdt på med opptak – uten å la seg affisere av de som bor rett ved. En helt normal situasjon. 

Jeg trakk frem en 5-euroseddel og sa jeg gjerne ville betale for å få lov til å ta bilder. Ingen reaksjon, ikke noen fremstrakt hånd, og jeg tenkte: ”Gjør jeg en feil nå?” Men så kom jeg raskt på en løsning, rakte femmeren til det kvinnelige medlemmet blant de fire, ei ung jente, og sa at kanskje damen kunne bruke den til noe hyggelig. Puh, heldigvis – hun stakk femmeren til seg. Og smilte.

Dessverre fikk jeg aldri noe navn på jenta, for Ulli pratet uopphørlig. En lang og ofte usammenhengende story of my life. Noen få spørsmål fra meg var nok. Jeg antar at historien hans er nokså typisk. Her er den:

Ulli, så vidt passert de seksti, har bodd på gaten i 27 år. Helt siden die Wende, altså gjenforeningen av de tyske statene i 1990. Han har åpenbart ikke hatt noen jobb siden den gang, i alle fall ikke noen fast. Men i DDR hadde han forskjellige jobber, ble omskolert et par-tre ganger og var faktisk faglært. Gift var han også, den gang, og har en datter som han ikke har sett på 28 år. Åpenbart på grunn av skilsmissen og vanskelighetene som vel var en grunn til den – jeg gjetter på alkoholproblemer. Han fortalte at han hadde drukket alt mulig forskjellig i store mengder tidligere, men ikke nå mer. Nå var det bare øl. Ulli vokste opp på barnehjem i DDR. Han og broren ble skilt fra hverandre og sendt til forskjellige barnehjem langt unna hverandre. Et hardt liv, sa Ulli. Men han berømmet barnehjemmene også, sa at de tok med barna på tur. En gang reiste de faktisk helt til Russland.

I løpet av årene på gaten har Ulli vært innom flere land, noen måneder eller år både i Polen, Nederland og Frankrike, og snakker alle disse språkene. Særlig liker han fransk. Og den franske høfligheten, det med at man blir tiltalt med monsieur og madame. Jeg fikk i god fransk stil kyss på hånden av gentleman Ulli. Og mange komplimenter for å se mye yngre ut enn jeg er og for å være slank og sporty. ”Respekt!”, sa Ulli, da jeg fortalte at jeg var langt eldre enn han trodde, faktisk hele 69 år. Ulli og vennene hans så sannelig ikke verst ut, de heller. Rene og pene i tøyet. Ulli fortalte at han ikke lot seg by avlagte klær på bymisjonen, han kjøper dem selv i butikken. På seg hadde han en ny og pen, svart joggedress.

Merk soveplassen med paraply for å stenge lyset ute. Profesjonelle uteboere, dette. “Kjøkkenet” er bak sofaen, der står ølflaskene på rad og rekke. 

Nå spør vel leserne seg hva Ulli egentlig har å kjøpe seg klær – og øl – for? Jo da, Ulli har selvfølgelig trygd, det som kalles Harz IV (vier) her. Det er nesten ingenting, sa Ulli. Og det er riktig at 400 euro i måneden ikke er særlig mye å slå rundt seg med, i alle fall ikke om man har vanlige utgifter til husholdning og såkalt livsopphold. Livsoppholdet til Ulli består derimot av øl og noen nye klær, litt mat (kanskje), sovepose, liggeunderlag, et telt. I tillegg til trygden har Ulli pensjon fra DDR. Jeg spurte ikke hvor mye det dreier seg om. Men Ulli er altså litt spøkefullt å regne nærmest som en holden mann. Hvorfor da på gaten?

Det er slik at når man er Harz IV-mottaker, kan man søke om å få dekket husleien. Eller få bidrag til husleien. Harz IV-systemet betaler husleiebidrag opp til ca 400 euro i Berlin. Det er mye kritikk fordi dette beløpet er altfor lavt, det er ikke blitt hevet i takt med de raskt stigende husleiene i Berlin de siste årene. Det er ikke lenger mulig å finne en bolig med den husleien. I så fall ville det måtte letes lenge og vel, og bare i utkanten av byen. Og standarden ville mildt sagt være lav, det sier seg selv. Men hvorfor søker ikke Ulli om husleiebidrag og forsøker å finne en bolig? Jeg skulle ønske jeg hadde spurt om det. Jeg tenker å ta en tur til og snakke mer med ham. Men jeg tror jeg vet svaret. Et liv inne i et hus, en vanlig eksistens i en leilighet, i utkanten av byen der han ikke kjenner noen og der han antakelig vil føle seg utrygg og fremmed, frister ikke en som Ulli. Da heller friheten på gaten. Og tryggheten i å være fire. Jeg spurte hva de gjør når det blir kaldt, om de kommer seg innendørs i de mange tilbudene som byen da stiller til rådighet, hvor uteliggere får en seng for natten og frokost før de igjen må ut på gaten. Nei, svarte de fire, der er det for bråkete og utrygt. Her på elvebredden er det rolig og stille. De setter i stedet opp telt, og har dobbel sovepose. Kaldt, men det går. ”Så telt er lov, det blir ikke fjernet?” spurte jeg. Nei, det får lov å stå.

Den unge jenta hadde også hatt jobb, fikk jeg vite. Hun hadde arbeidet som redningsassistent, jeg fikk ikke helt med meg om det dreide seg om ambulanse, til vanns, eller hva. Vi kom inn på temaet overvekt – det er fryktelig mange overvektige tyskere – og det var da hun fortalte at hun hadde hatt ganske mange tunge løft i jobben sin grunnet overvektige mennesker. Nå hadde hun levd på gaten i tre år, sammen med kjæresten (han som sitter ved siden av henne på den provisoriske sofaen). Hun var pen. Bortsett fra tennene, som hadde mange amalgamplomber, også fortennene. Ullis tenner var heller ikke av de lekreste, noen manglet her og der og det var mye metall å se. Men dette er jo merkelig nok et svært vanlig fenomen også blant ”menige” borgere i Tyskland, i alle fall her i øst (jeg har forsket litt på det og kommer tilbake til saken ”tenner” i et annet innlegg – selv har jeg for sikkerhets skyld fortsatt tannlegen min i Oslo). Hun sa ikke så mye, det var tydelig at Ulli var sjefen og den som førte ordet. Men så sa hun plutselig, lavt og forsiktig: ”Kan jeg få si noe?” Jeg vendte meg mot henne og sa: ”Vil du spørre meg om noe?” ”Nei”, sa hun, ”jeg vil bare gjerne si at jeg synes du er så pen. Du stråler liksom.”

Jeg tror det er den fineste komplimenten jeg noensinne har fått. En jeg aldri vil glemme.

Etter hvert tok jeg avskjed – det skjedde ved gjentatt kyss på hånden og ”au revoir, madame”. Samt at jeg lovte å komme på besøk igjen.

 

Berlin, 1 oktober 2017

Forfattere skriver flaskepost

Ja, du leste rett – flaskepost i vår digitale tidsalder. Det er da et vidunderlig påfunn, ikke sant? Tre tyske aviser har nettopp startet et prosjekt – med på leken er Stadt-Anzeiger i Köln, Berliner Zeitung, og Frankfurter Rundschau. 

Forfattere skriver et budskap og kaster ut en flaskepost fra de forskjelligste steder i verden, til forskjellige tider. Budskapene er en oppfordring til å tenke over vår kommunikasjonssituasjon i dag, en rent hensiktsbestemt, automatisert kommunikasjon. Og de skal handle om ordets frihet, om litteraturen, og om hvordan tenkingen ofte bare holder seg innenfor visse rammer og begrensninger. Budskapene skal håndskrives på gammeldags vis. Kanskje vil de føre til debatt der de dukker opp? En flaskepost kan være underveis i mer enn 100 år, det har historien vist. Og tilbakelegge uendelig mange mil. 

Før de kastes ut, trykkes budskapene i de nevnte avisene. En av forfatterne som kastet ut sitt budskap, er Dogan Akhanli, forfatteren fra Köln med tyrkisk opphav som ble fengslet i Spania nylig på ordre fra den tyrkiske presidenten Erdogan. Han er satt fri, men må oppholde seg 40 dager i Spania mens myndighetene venter på Erdogans begrunnelse for utleveringsordren. Siden Akhanli ikke befinner seg i Köln, kunne han altså ikke kaste flaskeposten i Rhinen, som opprinnelig tenkt, men i en elv – snarere en bekk, ser det ut til på bildet – i Madrid. 

Foto: Manuel Meyer, fra Berliner Zeitung 2 september 2017 

Dette er budskapet til Dogan Akhanli: “Despotene, som overvurderer seg selv, brer stadig mer frykt rundt seg og fører menneskeheten til avgrunnen. Vi må tro på motstandens magi for å kunne avverge denne trusselen før det er for sent. Er vi så dumme at vi ikke kan lære av erfaringen?”

Trussel om kjøreforbud for dieselbiler virker

Det er rask utvikling på dieselfronten akkurat nå. Den overhengende trusselen om kjøreforbud for dieselbiler i de store byene virker – raskere enn jeg forestilte meg. Mange kommuner varsler at de vil gå helt over til utslippsfri bilpark, altså den kommunale bilparken. Nyttekjøretøy og offentlig transport skal ha el-, hybrid- eller gassdrift. Kommunene har henvendt seg til miljøminister Hendricks (SPD) og forhørt seg om mulige tilskudd fra forbundsregjeringen, og miljøministeren er positiv. Å spørre samferdselsminister Dobrindt (CSU) har ingen hensikt. Han er fortsatt taus og langt vekk fra denne banehalvdelen – men så er han da også bestevenn med bilprodusentene i egen delstat Bayern. Det er forresten flere regjeringssjefer som har sterk binding til bilindustrien, for eksempel i Niedersachsen, der VW holder til. Delstatsregjeringen eier visstnok en tredjedel av VW-Werke. Og jeg som alltid har fått høre at Norge har i særstilling mye statlig eierskap i industrien …

Partiet die Grünen mener bilprodusentene slipper for billig unna. Det ser ut til at det offentlige Tyskland tar over ansvaret for situasjonen. Og tiltak trengs, det illustreres ved at det i dag, 2 september med 20 varmegrader, var over dobbelt så høye NOx-utslipp i München som det EU-normen tillater. Det vil selvfølgelig ikke bli bedre til vinteren, om ikke noe drastisk gjøres. 

Berlin går foran og vil sette et eksempel for alle andre. Miljøsenator Regine Günther melder at alle søppelbiler skal bygges om til gassdrift. Og alle busser skal etterhvert være elektriske. Man begynner allerede straks med innkjøp av 30 nye e-busser. Også brannvesenet skal etterhvert bytte ut bilparken med elektrisk drevne kjøretøyer. 

Sannelig lønner det seg noen ganger å rope ulv, ulv. 

Erdogan versus Tyskland

I Norge har det avislesende og fjernsynsseende – og tvitrende – publikum lenge hatt mye god underholdning i president Trumps diverse utspill og uttalelser. Enten man sjokkeres eller mores, god underholdning må det sies å være. Her i Tyskland har vi også et muntrasjonsråd på sør-østlig flanke. President Recep Tayyip Erdogan kan til dels synes enda galere enn kollegaen i vest. I alle fall stormannsgal. Og beregnelig uberegnelig, hvis uttrykket gir mening. Nemlig at det som virker uberegnelig – alle utfallene mot tyske politikere og gjentatte fengslinger av tyske statsborgere med påstand om medlemskap i terrororganisasjoner – er ganske så lett å forutse: Det hører til dagens orden så å si.

Angela Merkel har lenge – for lenge, tror jeg – gjort gode miner til slett spill overfor Erdogan. Det sitter ni tyske statsborgere fengslet i Tyrkia på grunnlag av mistanke om assistanse til terroristorganisasjoner eller lignende komiske påstander som kunne fått oss til å bli ganske muntre om det ikke var så alvorlig for dem det gjelder. En av disse er den etterhvert svært kjente tysk-tyrkiske journalisten i Die Welt, Deniz Yücel, som har sittet fengslet uten rettssak i flere måneder. Han har intervjuet terrorister, visstnok, og da er man jo selv terrorist eller gir i alle fall støtte til terrorister. Yücel og de andre har dobbelt statsborgerskap, altså både tysk og tyrkisk. Det gjør det visst vanskeligere for diplomatiet og politikken å gjøre noe effektivt med situasjonen.

Tyske statsborgere arrestert og fengslet

Annerledes ble det i sommer da – i rask rekkefølge – to tyske statsborgere uten tyrkisk pass ble arrestert. Først var det statsviteren og menneskerettsforkjemperen Peter Steudtner, som rett og slett var på et seminar i Tyrkia i regi av Amnesty. Amnesty er selvfølgelig fy-fy. Steudtner hadde for øvrig aldri satt sin fot i Tyrkia tidligere. Men anklaget for samrøre med terrorister ble han nå likevel. Vel å merke betyr terrorister og terrororganisasjoner i Erdogans språkdrakt ikke IS, som nordmenn og tyskere vel først ville tenke på, men derimot PKK og Gülen-organisasjonen.

Peter Steudtner. Foto fra Der Spiegel

For kort tid siden ble forfatteren Dogan Akhanli fra Köln, tysk statsborger med bakgrunn fra Tyrkia, arrestert i Spania der han var på ferie. Tyrkia utstedte arrestordre på ham og Spania fulgte opp. Tyrkia hadde nok lenge ønsket å få tak i ham, men det var ikke trolig at han ville reist til sitt gamle hjemland på ferie, han visste jo at han sto på Erdogans liste. Han ble raskt løslatt, blant annet etter skarp reaksjon fra den tyske utenriksministeren, men må oppholde seg i Spania i flere uker i påvente av at Tyrkia gir Spania en begrunnelse for utleveringsordren. Så skal det spanske rettsvesenet treffe en beslutning. Det er vel knapt noen som tror at de kommer til å etterkomme utleveringsordren. Men sikker kan vi ikke være, og Akhanlis spanske advokat har kritisert de spanske myndighetene og antydet at det ikke er første gang de har etterlevd en slik arrestordre fra Tyrkia.

Dogan Akhanli. Foto fra Berliner Zeitung

Peter Steudtner er for øvrig fra Berlin, fra Prenzlauer Berg rett i nærheten av der jeg bor. Menigheten i den kirken han hører til, Gethsemanekirche, holder hver søndag forbønn for ham og sier de vil fortsette med det inntil han er satt fri. Som ateist var min første reaksjon som ventet – ironisk –  da jeg fikk vite om det: Ja, det hjelper nok sikkert veldig … Men så tenkte jeg mer over saken og kom til at jo, det kan antakelig være en trøst i en slik situasjon å vite at de der hjemme aldri glemmer en. Så jeg tok en tur og fotograferte kirken, syntes den var verdt det.

Gethsemanekirche i Prenzlauer Berg. Banneret bak statuen handler om Peter Steudtner.

Sigmar Gabriel reagerer skarpt

Etter disse to arrestasjonene ble det en skarpere tone fra tyske myndigheter. Utenriksminister Gabriel gjorde klart at det kom til å få økonomiske følger for Tyrkia. Han advarte tyske firmaer fra å investere i Tyrkia. Det viser seg at økonomisk trykk virker, som det eneste. Erdogan hadde laget en liste over 680 tyske firmaer som formentlig understøtter terrorister – der var blant annet kjemper som Daimler og BASF. Etter Gabriels oppfordring til å ikke investere i Tyrkia lenger ble listen umiddelbart trukket tilbake og det ble sagt at den berodde på en feil …

I sommer blandet Erdogan seg inn i tysk valgkamp og forklarte tysk-tyrkere at de ikke måtte stemme på de to store partiene CDU og SPD, som er i regjeringskoalisjon, og heller ikke Die Grünen. Disse partiene var ”fiender av Tyrkia”. Da den tyske regjeringen fraba seg innblanding i tysk valgkamp, sa Erdogan om Gabriel *: ”Hvem er du som tror du kan snakke til den tyrkiske presidenten?”

Vel – bare utenriksministeren i Europas største land …

Og det kommer stadig mer underholdning fra den siden. Når det nå blir mer og mer klart at ingen i EU vil støtte EU-medlemskap for Tyrkia, og at det i Tyskland er særlig stor stemning for å avslutte de lenge pågåtte forhandlingene, men at det må være klart at det er Erdogan selv som må forklare folket sitt at det ikke blir noe av det de har innstilt seg på, reagerte han slik *: ”Det er ikke viktig for oss om Tyskland holder dørene åpne eller ikke. Vi har dører nok.”       

Hvorfor hater Erdogan Tyskland?

Ingrid Brekke i Aftenposten ga nylig en god analyse av situasjonen og nevnte et par grunner til at Erdogan langer ut mot Tyskland. Men det er enda flere grunner:

Den første grunnen er at den tyske forbundsdagen i 2015 bedømte massakren av armeniere i Tyrkia i 1915 som folkemord. Flere parlamentarikere av tyrkisk avstamming fikk hatbrev og var bekymret for å reise på besøk til slektninger i Tyrkia.

For det annet har Tyskland gitt asyl til tyrkiske Nato-offiserer som visste de ikke kunne reise hjem igjen etter det såkalte kuppforsøket sommeren 2016 (jeg kaller det alltid ”såkalt”). Dette tar Erdogan svært ille opp. Det er vel ikke en helt umulig tanke å lure på om han vil forsøke å bruke de arresterte tyskerne som byttemiddel mot disse offiserene.

Våren 2017 appellerte tyske politikere til den tyrkisk-tyske befolkningen om å ikke stemme for Erdogans planer om restrukturering av statssystemet for å gi ham mer makt. Dessverre virket det ikke, over 60 prosent av de stemmberettigede tyrkerne i Tyskland stemte for Erdogan! Flere tyske byer og kommuner nektet politikere fra Tyrkia å komme dit og holde valgtaler. En Erdogan i full harnisk dro frem nazi-sammenligningene sine, som han er spesielt glad i å gjøre når Tyskland ikke spiller på lag.

Fra norske medier har jeg forstått at turismen fra Norge til Tyrkia har tatt seg opp igjen. Folk er ikke lenger så redd for terroranslag. Men har de tenkt over muligheten for å bli arrestert og tiltalt for å støtte terrorister? Kanskje ikke så aktuelt som det er for tyskere, men likevel: Har du for eksempel har gitt din støtte til Amnestys eller norske PENs menneskerettskampanjer i forbindelse med arresterte tyrkiske journalister? Eller lignende – det behøver faktisk ikke være noe annet enn at du snakker med de gale menneskene. Noe å tenke litt over, kanskje? Jeg synes at man uansett ikke bør gi støtte til et regime som Tyrkia ved å besøke dem og legge igjen penger der. Jo da, jeg er klar over at de vanlige tyrkerne som driver turismen, trenger pengene. Og det er nødvendigvis noen av dem som ikke har stemt på Erdogan. Men likevel.

 

* Sitatene er hentet fra Berliner Zeitung

Diesellobbien kryper litt nærmere korset – men det hjelper ikke

En uke etter at diesellobbien kom med det latterlige forslaget å gi 2000 euro for å bytte inn gammel, forurensende dieselbil i nyeste modell eller i elbil, har de skjønt litt mer av hvor landet ligger. Neste tilbud var opp til 10 000 euro, avhengig av pris på nybil som kjøpes, og til og med påslag på et par tusen euro hvis det byttes til el, gass eller hybrid. Dette må skje innen utgangen av 2017.

Men det nytter ikke, sier miljøforståsegpåerne. Det er selvfølgelig bra hvis de gamle verstingene av noen dieselbiler, de før euroklasse 5 og 6, byttes inn i utslippsfrie biler (og fremfor alt skrotes – og noe annet blir det knapt mulig å gjøre med dem innen kort tid, allerede nå er de i ferd med å bli uselgelige som bruktbil). Men å bytte inn i de nye dieselmodellene, hjelper ikke det grann. Så lenge dieselbilprodusentene ikke er villige til å bytte ut hardwaren i disse euro 5- og 6-modellene. Det holder ikke å bare bytte til ny software som etter miljøorganisasjonene og forskernes beregninger vil gi maksimalt 5% forbedring i NOx-utslippene. Miljøminister Hendricks krever utskifting av hardware.

Hvis ikke, går det mot kjøreforbud for dieselbiler i tyske byer fra og med vinteren 2018. Det er så sikkert som amen i kjerka, for den ikke-statlige miljø- og forbrukerorganisasjonen Deutsche Umwelthilfe (DUH) har saksøkt 16 tyske byer fordi de har skadelige utslipp langt over det EU-reglene tillater. Forvaltningsretten i Stuttgart har sagt ja til at det skal være lov å skille mellom bilene, altså at noen får kjøreforbud, og dermed åpner det for kjøreforbud i alle de saksøkte byene.

Dette med kjøreforbud – og det dreier seg om det stolte tyske dieseleventyret – er en skrekk og gru for alle. For bilfabrikantene, selvsagt, men også for politikerne som er livredde for innbyggernes vrede, og for dieselbileierne som – med rette eller urette – mener å være avhengig av å kjøre bil og ser det som en innskrenkning av den hellige personlige friheten å ikke få kjøre sin bil dit de vil og når de vil.

Dette med at folk lider under luftforurensningen, har vært en ikke-sak til ganske nylig. Men også her, som på alle andre felt, kommer tyskerne etter der de nordiske landene har gått foran, det tar bare lenger tid i dette svært så tradisjonelt tenkende og handlende landet. Foreløpig har mediene for det meste fokusert på de som har størst problemer med luftforurensningen, som astmatikere, hjertesyke og folk med andre grunner til nedsatt helsetilstand. Men det begynner også å komme rapporter som slår fast at luftforurensing er usunt for alle, at den beviselig fører til helseplager og kanskje forkortet levetid.

Men det er lite fokus på allergier her i Berlin. Som allergiker har jeg alltid et svare strev med å forklare hva det går ut på, hvordan det kan arte seg. De er like storøyde hver gang. Jaså, mange allergikere i Norge, hva skyldes det? Bjørkepollen, nei så rart. Og det fører gjerne med seg allergi mot flere ting, jaså? Gress – å ja, Heuschnupfen, det har de hørt om. Og burot (Beifuss) sier du? Nei, så rart. Men beviselig er det jo ikke mer enn et par bjørker i Berlin, så det er ikke så merkelig at de ikke har hørt om dette, kanskje. De lar seg underholde av fortellingen om alle de rennende og kløende nesene og øynene hos norske elever og studenter som må få ekstra tid på eksamen. Norge er sannelig er merkelig land.

Tilbake til NOx og allergi eller overfølsomhet. Jeg tror nesten dette løser seg av seg selv og det raskere enn noen hadde tenkt. Og det kommer til å gå helt forbi dieselgutta. Fint om de skjønner at de må produsere utslippsfrie biler, ikke bare nye dieselbiler med tvilsom software som gir riktig utslipp i laboratoriet men ikke ute i kulda. Total ombygging må til, akkurat som miljøministeren krever. Og eller elbilproduksjon i stor stil. Tyske produsenter lager jo også kjempegode elbiler etter hvert med god rekkevidde. Å lage bil, det kan de. Det skal de ha.

Men det er selvfølgelig også miljøproblemer forbundet med elbilproduksjon og –bruk i et land som fortsatt lager elektrisitet ved hjelp av brunkull. I alle fall i overskuelig fremtid. Og batteriproduksjon, som bilprodusentene nå sier de vil ha i Tyskland – ikke bare i Kina – selvsagt for å kunne holde sysselsettingen og lønnsomheten oppe i denne bransjen, har beviselig mange problematiske sider.

Utviklingen kommer til å gå raskere enn disse herrene i automobilbransjen helt klarer å innse, tror jeg. Jeg støtter meg på det de unge sier og gjør, som jeg var inne på i tidligere blogginnlegg (Die Berliner Luft). De har begynt å ta til motmæle i media, gjør oppmerksom på at de ikke er så veldig interessert i å eie bil lenger. I alle fall ikke i de store byene. Jeg skrev i det tidligere innlegget at bare 50 prosent av familiene i Berlin har egen bil. Nå forteller media at blant de unge i Berlin, de under 30, er det bare omtrent hver tiende som eier bil. For det første ser de ikke behovet for å ha bil. For det andre er det alle slags gode muligheter til å disponere bil hvis de skulle trenge en. Carsharing, nemlig. Så slipper man høy forsikring og parkeringsproblemer (disse bilene – Car2Go – har lov å parkere alle steder det finnes en plass).

Dessuten er det selvkjørende biler og busser. Jeg spår at disse kommer før vi får snudd oss. I skrivende stund er det en selvkjørende minibuss som prøvekjøres – prøvekjører, må jeg vel si i dette tilfellet – rundt omkring på sykehusområdet til Charité i Berlin. (Her skulle det helst vært et bilde av den, men jeg klarte ikke å finne den da jeg var bortom Charité som snarest, kanskje er prøvekjøringen slutt.) Det blir altså billigere og enklere for alle å komme seg frem også hvis en behøver noe annet fremkomstmiddel enn sykkel, tog og trikk, og uten å behøve å eie noe slikt fremkomstmiddel selv. Og det er å vente at de fleste av disse bilene kommer til å være utslippsvennlige. Så må det infrastruktur til, og det er vel heller ikke på det punktet noen stor spådomskunst å regne med at den kommer, raskt.

Fra en pasjonert ikke-bileier og ikke-bilfører: Jeg er en hardhjertet kvinne – jeg har ikke den minste medlidenhet med alle de (menn?) som føler at verdigheten, friheten og hva det nå måtte være står på spill hvis de ikke lenger eier ett eller to stinkende kjøretøyer å kjøre eller stelle og stulle med. Okei da, jeg skal gjøre et unntak for de som bor på landet og i småbyene. Men ikke i Berlin, eller Oslo for den saks skyld.

 

 

 

Med arie som fødselsdagssang

Fødselsdagen min den 13 august – 69 år, ikke noe å skjule, det – feiret Mari (datteren min, som er på besøk i anledning fødselsdagen) og jeg på litteraturhuset i Berlin. Det er nok det absolutte favorittstedet mitt, men jeg spiser ikke daglig der, til det er det for dyrt.

Litteraturhuset er verdt et besøk, anbefales. Det ligger i Fasanenstrasse i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf, i et skal vi kalle det høyklassestrøk, litt á la Frogner i Oslo. Litteraturhusets kafé frekventeres av det som i Norge ofte kalles kultureliten.

Bildet nedenfor er fra den ytterste delen av kafeen, som kalles vinterhagen. Med vakkert smijernsinnrammet glasstak og interessant kunst på veggene. Også selve bygningen er interessant og fredet, et av de siste patrisierhusene i Berlin. Det var en gang eid av en velstående familie – for igjen å sammenligne med Oslo: omtrent som villaene i Homansbyen. Ved siden av litteraturhuset ligger enda en slik villa, Käthe Kollwitz-museet. Mellom villaene en stor, parklignende hage. I hagen har kafeen utendørs servering, svært populært og nesten alltid fullt. Da er det helt greit å spørre om lov til å sette seg ved et bord som allerede er opptatt. Slik gjør vi det her i Berlin. Og så kommer man ofte i snakk og lærer mye nytt.

Café im Literaturhaus

Mari og jeg kom også denne kvelden i snakk med en annen gjest, i dette tilfellet en eldre herre ved nabobordet. Også det skjer ofte i Berlin, at man utveksler noen ord med dem man sitter rett ved siden av, ofte ganske tett sammen når det er fullt av gjester. Du kan lære mer om land og folk på denne måten enn på de fleste andre måter, i alle fall raskere. Herren ved nabobordet – for dette var virkelig en herre, en distingvert, velkledd eldre mann, høflig selvsagt, det er tyskere alltid – spurte oss om det var svensk vi snakket. Tyskerne kan som regel høre at det er et skandinavisk språk, men selvsagt ikke hvilket. Slik kom vi altså i snakk. Herren – Efraim Habermann – er en kjent fotokunstner, viste det seg. Han skaper fotokunst av minimalistisk karakter i svart-hvitt og gråtoner, helt nydelig. Kafeen i litteraturhuset har en samlebok med Habermanns bilder, og kelnerne hentet boken til oss. Nedenfor er to lenker til Habermanns bildekunst.

Habermann er jøde og unnslapp så vidt Holocaust. En ganske vanlig historie i denne byen, hvor det igjen bor nesten like mange jøder som før krigen. Antallet er grundig fylt opp av russiske jøder, som har kommet etter die Wende, altså gjenforeningen av de tyske statene i 1990, og av mange som har kommet tilbake fra Israel. Habermann hører til sistnevnte kategori. Han er en av de opprinnelige Berlin-jødene. Faren hans klarte så vidt å få familien ut og til Palestina før de store jødedeportasjonene startet. Da var Efraim 6 år, han er altså nå 84. I 1957 kom Efraim Habermann tilbake til Berlin. Da hadde han gjort ferdig militærtjenesten i Israel og hadde lært teknisk tegning i militæret.

I Berlin arbeidet han først som grafisk tegner, men etter hvert ble fotokunsten hans kjent og benyttet av aviser og tidsskrifter. Bildene hans er også kjøpt inn av flere av Berlins kunstmuseer.

Nå bor han i nabolaget til litteraturhuset – der har han bodd i 40 år – og er stamgjest på litteraturhusets kafé. Hver kveld sitter han der med sin kaffe og fører ”hoff” – en mengde mennesker kommer bort og snakker med ham. Mange av dem er åpenbart også kunstnere, kanskje også kunstprofessorer eller -kritikere, det er mange slike på litteraturhuset. Kelnerne, særlig de kvinnelige, svermer rundt Habermann. De sier ”du” til ham, det er ikke vanlig.

I boken kelnerne kom med, som vi straks leste i, sto det at Habermann ikke gjerne snakker om fortiden, altså barndommen i nazi-Berlin og hvorfor han vendte tilbake. Det spurte vi ham altså ikke om.

Det viste seg at Habermann ikke bare er fotokunstner, han er også amatør-operasanger. Da han fikk vite at det var min fødselsdag, sa han: Det er verdt en arie. Så reiste han seg, bredte armene ut og sang en opera-arie! Fra Rigoletto, viste det seg. Med kraftfull stemme. Vidunderlig at en så gammel, tynn mann kan ha en slik stemme. Han sang hele arien – i alle fall virket det slik for meg, jeg er ikke operakjenner. Alle gjestene i restauranten klappet. Dette er kanskje det snodigste som har hendt meg på en fødselsdag – og jeg har fått et minne for livet.

Nedenfor er det bildet jeg tok av Habermann da han forlot kafeen. I sin sedvanlige lyse kappe selv om det er sommer – den bærer han visstnok til alle årstider. Jeg burde selvsagt hatt et bilde av ham fra sangseansen – men da var jeg for overveldet til å summe meg til å fotografere.

Her er lenke til noe av fotokunsten til Efraim Habermann – ”Berlin Stilleben”.

http://lehmstedt.de/habermann.htm

Og her er det også akvareller: http://www.f-37.bar/efraim-habermann-i-aquarelle-und-fotografien/

Jeg i porten til litteraturhuset

Die Berliner Luft

Operettemelodien Berliner Luft ble komponert av Paul Lincke i 1904 og inkludert i operetten Frau Luna, som fortsatt spilles til stor fornøyelse for berlinerne og andre, og som alle berlinere over en viss alder kjenner og kan nynne på. Berlinerluft var en metafor for frihetsfølelse. I dag bruker vi uttrykket ironisk, og det motsatte av frihetsfølelse er ment, nemlig helsefarlig luftforurensing. Jeg tenker ofte på Woody Allens uttalelse om New York-luften: ”Jeg tar ikke sjansen på å puste inn luft jeg ikke kan se”. Vel, Berlin-luften kan man også se. Ikke direkte i ”uttynnet” form, men etter et regnskyll, på balkongbord og –stoler. Et brunsvart lag.

Og hva gjør Berlin-politikerne for å bedre forholdene? Til nå nokså pinglete tiltak. Det innføres Tempo 30, altså fartsbegrensning til 30 km/t, i en rekke gater. Først var det mindre gater, fra og med høsten skal også strekninger av gjennomkjøringsgatene til pers. Folk rister på hodet. Skal det altså bli mindre utslipp ved å stå i kø? Neida, sier myndighetene, det skal lysreguleres slik at det ikke blir kødannelse. Hallo!? Tror noen på det?

Kjøreforbud for forurensende dieselbiler har også sittet langt inne, selv om Berlin ikke er en bilproduserende delstat. Delstatsregjeringen, senatet, skylder på at det ikke vil være mulig å kontrollere et kjøreforbud så lenge forbundsregjeringen ikke har innført blå skiltmerker for utslippsvennlige biler. Man sender ballen videre. Akk ja. Den tyske kontroll-lysten i full blomstring. Jeg undres over at det skal være så mye vanskeligere å tenke seg at folk ville følge slike regler enn det er å gå ut fra at alle betaler for seg på kafé, selv når de sitter ute og servitøren ikke viser seg på lang tid – noen ganger må man gå inn for å få betalt – eller at de ikke stikker av uten å betale for bensinen selv om det vanligvis ikke er betalingsautomater på pumpene her. Men kanskje er det slik at det er selvsagt å ikke snyte private forretningsdrivende som kaféeiere, men at det blir annerledes med myndighetene? Kanskje er det myndighetene som har rett når de mener at et slikt kjøreforbud må kontrolleres? Jeg vet ikke, jeg må nok undersøke dette aspektet av den tyske folkesjelen nærmere.

En dag i vinter ble jeg stoppet på gaten av to studenter som holdt på med en meningsundersøkelse. De studerte miljøkunnskap på det tekniske universitetet (TU) og ville vite hva jeg syntes om Berlin-luften. Altså om luftforurensningen. Det mente jeg mye om. I mitt tidligere liv i Oslo var jeg som allergiker sterkt plaget av luftforurensningen om vinteren og har fulgt med på hva det nåværende byrådet har satt i gang av tiltak. Så jeg la ut om omlegging til utslippsfri bilpark og insentiver til det, om mindre kjøring i indre by og færre parkeringsplasser. Men, sa jeg, det må også bli en reduksjon i antall biler totalt, men det er det vel ikke mulig å håpe på her i landet hvor folk elsker bilen sin så høyt.

Da la de to fra seg blokken og blyanten, de hadde notert ivrig, smilte bredt og sa: ”Slik er det ikke lenger, slik tenker ikke vi unge.”

Og statistikken viser at de har rett. Stadig færre unge tar sertifikat. Stadig færre under 35 kjøper bil. Og i byer som Berlin har stadig færre husstander egen bil. I Berlin faktisk bare halvparten av husstandene. Og hvem ser vi frakte barn og varer med varesykler? – de unge. Disse syklene blir det stadig flere av, og muligheter for bildeling samt deling av for eksempel elsykler eller elektriske mopeder florerer.

Vitsetegningen nedenfor viser realiteten med luftforurensning og latterliggjør oppgraderingstiltakene bilkartellet er villig til å gjøre. Det har kommet en pakke i posten med miljøtiltak fra bilkartellet, gaven gis til alle husstander i indre by. Fruen spør hva pakken inneholder, og som vi ser, har mannen allerede prøvd ut oppgraderingen.

Kilde: Berliner Zeitung

Men nå – nye planer fra Berlin-senatet

En ren revolusjon – i alle fall på papiret, sier mediene og sykkelforbundet ADFC (Allgemeiner Deutscher Fahrrad-Club). Berlin-senatet, ved samferdselssenatoren Regine Günther, som er innvalgt for die Grünen, har lagt fram vidtrekkende planer for Berlins samferdsel og luftkvalitet. Kanskje ansporet av miljøminister Hendricks’ (SPD) sterke utspill mot billobbien og av at det er valg i høst – Berlin-senatet er en rød-grønn regjering – la senatet 5 august som første delstat fram et utkast til en mobilitetslov. Senatet slår fast at mobiliteten skal skje på miljø- og klimavennlig måte. De regner med å få vedtatt loven i løpet av 2017.

Det har lenge vært sterk lobbyvirksomhet fra sykkelforbundet, og nå får de alt de har ønsket seg – de uttaler at 80-90 prosent av målene deres er nådd i og med denne nye loven. Altså virkelig revolusjonerende.

Mobilitet som skjer til fots, på sykkel eller med buss og bane, skal økes drastisk. Disse får forrang foran bilene. Sykkelstier skal ikke bare økes i antall men bli sikrere ved å være atskilt fra kjørebanen med opphøyde kanter eller pæler, de skal være så brede at sykler kan kjøre forbi hverandre på trygg måte, og de skal ha god avstand til parkerte biler. I Berlin parkeres nemlig biler innenfor sykkelstripene, og det har hendt stygge ulykker, til og med dødsfall, ved at syklister har kjørt rett inn i bildører som plutselig blir åpnet. Et fullstendig sykkelnett skal planlegges innen et år og være ferdig utbygd innen 2030. I tillegg loves det 100 000 nye sykkelparkeringsplasser langs gater og torg – såkalte Fahrradbügel (sykkelbøyler), som man låser fast syklene til – og sykkelparkeringshus der det er behov for det.

Så er det bilparken. Senest 2050 skal den motoriserte samferdselen være fullt klimanøytral. Busser skal gå over til el- eller gassdrift, varelevering skje med elbiler. Det skal anlegges enda flere trikkelinjer. Grønne bølger skal sørge for mindre kødannelse. Dessuten, svarer senator Günther i nyhetssendingen til RBB (Rundfunk Berlin-Brandenburg) på kritikk fra bilorganisasjonen ADAC: ”jo flere mennesker som går over til buss, bane eller sykkel, desto raskere kommer de frem som må bruke bil”.

Det blir spennende å følge utviklingen fremover. Og etter å ha vært skeptisk til at Berlin-senatet tør å gå imot bilelskende velgere, heier jeg nå på regjerende borgermester Michael Müller og mannskapet hans.

 

Diesel og diesel, fru Blom

Den stolte tyske bilindustrien har fått et særdeles, og velfortjent, dårlig rykte etter alle avgass-skandalene og lureriet. Og på grunn av uvilligheten til å ta problemet på alvor og gjøre avbikt. Hoder har rullet, men ikke på langt nær mange nok. De nye lederne, for eksempel Matthias Müller i Volkswagen, er like uvillige til å tenke nytt og til å innse størrelsen på problemet. For etter hvert dreier det seg ikke bare om lureri med måling av dieselavgasser, hvor for øvrig alle de store er like ”gode” – VW, Daimler, BMW, Opel, og sikkert også mange andre og ikke-tyske, som Fiat (som representerer 35% av bilparken i Tyskland). Det dreier seg om luftforurensing og store problemer i de store byene hver vinter, når de fine, nye dieselmotorene altså ikke holder det testen på ”sommerføre” i verkstedet lovet. For ikke å snakke om de gamle, svært NOx-forurensende dieselmotorene. Tysklands bilpark begynner å eldes, så det er mange nok av dem på veien fortsatt. De nye dieselmotorene, betegnet som Euro 5 og 6, er de det først og fremst har dreid seg om på det nylig avholdte diesel-toppmøtet i Berlin. Hvor det ble skralt med resultater.

Diesel-Gipfel

Dette toppmøtet er nettopp avsluttet (i skrivende stund er det 6 august 2017), med alle de store bilfabrikantene, altså VW, BMW og Daimler, til stede samt alt som teller innen politikken og næringsorganisasjonene. Bare Merkel manglet. Hun føler seg så sikker på valgseier i september at hun bare sendte statssekretæren. Heller ikke Martin Schulz, lederen for det andre store partiet, SPD, og kanslerkandidat, var der fordi han jo ikke har noen rolle i regjeringen eller statsapparatet. På kommentarplass kaller Berliner Zeitung disse representantene for politikken, økonomien og bilorganisasjonene for et kartell av ignorering, taushet og neddyssing.

Bilprodusentene, eller billobbien, som de kalles, føler seg under press nå fordi det trues med at det må innføres dieselforbud i de store byene til vinteren. Disse har lenge hatt NOx-verdier langt over tillatte EU-normer om vinteren. Det har vært mest snakk til nå, men nå innser både delstatsregjeringer og forbundsregjeringen at noe må gjøres. Hvis ikke en sterk forbedring skjer fort, vil dieselbiler som ikke har den helt nyeste teknologien, måtte trekkes ut av trafikken i de mest forurensede byene, Berlin blant dem, til vinteren. Og det sitter langt, langt inne i dette bilproduserende og bilelskende landet å gjøre det. Det er aller siste utvei.

Men Stuttgart har allerede bestemt at så må skje fra og med 1 januar 2018 hvis altså ikke alle dieselbiler har blitt ”renset” innen da. De har gått rettens vei for å få vite om de har lov til å nekte noen av bilene å kjøre i byen til bestemte tider. Da søksmålet ble besvart med ja, var saken klar. Også Berlin føler seg forpliktet til å gjøre det samme. Og dermed var presset på billobbien tilstrekkelig til at de måtte reagere.

Hva ble resultatet?

Ikke det at billobbien har kommet noen i møte eller at de gir ved dørene. På ingen måte. De sitter på sin høye hest til dommedag – og den kommer nok. Det som er lovet, kan kalles kosmetiske forbedringer, eller som Berliner Zeitung sier: placebo.

De nyere dieselmotorene, klasse Euro 5 og 6, skal oppgraderes via et dataprogram slik at de holder de verdiene som kreves. Dette skal fabrikantene selv betale. Det er alt. De hevder at dette tiltaket skal senke NOx-verdiene i de belastede byene med 30%. Latterlig, sier miljøorganisasjoner og –forskere. I høyden 3% reduksjon vil oppnås. Altså kosmetisk.

Samferdselsministeren, Dobrindt, er fra partiet CSU, CDUs svært konservative samarbeidspartner fra Bayern. Han sier seg tilfreds med resultatet. Men Bayern er en av de viktigste bilprodusentdelstatene og Dobrindt er helt i lomma på bilprodusentene. Mot seg har han regjeringskollegaen Hendricks fra SPD, hun er miljøminister. Hun, og mange medier, har krevet at de eldre modellene, altså de før klasse 5 og 6, må ut av trafikken fullt og helt. Enten må motorene bygges om slik at de holder nyeste standard. En ombygning som vil koste 10-15 000 kroner per bil. Dette må produsentene betale for, krever miljøministeren. Ikke tale om, sier Matthias Müller, sjef for VW. Det billobbien er villig til å gi, er software-oppgraderingen, ikke en tøddel mer.

Mediene har også slått frempå med forslag om at det må gis en så heftig vrakpant for de gamle dieselbilene at eierne er villig til å skrote dem. Eller at det gis en stor rabatt ved innbytte i en hybrid- eller elbil. Bilprodusentene tilbyr da også rabatt ved innbytte av gamle dieselmodeller, enten i en ny dieselmodell eller i el- eller hybridbil. De tilbyr ca 20 000 kroner og mener det er et godt tilbud. Latterlig! – raser media. En slik rabatt får man uansett ved innbytte i ny modell. Bayerns regjeringssjef Horst Seehofer (CSU) var derimot svært tilfreds.

Både miljøorganisasjoner og bilorganisasjoner, som ADAC, er svært skuffet over resultatet og kaller forbundsregjeringen en slave av bilindustrien. Greenpeace demonstrerte ved å henge opp et stort banner på Samferdselsministeriet og møtet ble flyttet til Finansministeriet ”av sikkerhetsgrunner”.

For en retoriker som meg er det vidunderlig å se hvordan Greenpeace takler det språklige – kommentaren deres til dieselmøtet er i ypperlig retorisk ånd med anvendelse av retorisk allusjon.

Kilde: Greenpeace Tyskland, Greenpeace samferdselsekspert Benjamin Stephan

 

Hvorfor ikke elbil?

De tyske bilprodusentene lager nå svært gode elbiler. Hvorfor kan de ikke gå over til hovedsakelig slik produksjon? Og hvorfor fremmer ikke forbundsregjering og delstatsregjeringer en økning i elbilbruk? Det finnes knapt insentiver og svært lite infrastruktur. Svaret er igjen – under taushet og hemmeligholdelse – at det vil ikke bilindustrien for noen pris. Det trengs nemlig langt mindre arbeidskraft til å produsere elbiler. Heller ikke politikerne i det stolte ingeniørlandet Tyskland tør å tenke slike tanker. Da vil det jo ikke trenges maskiningeniører lenger, bare programmerere!

Men medier som Die Zeit etterlyser likevel en helt ny bilpolitikk. Ingeniørenes land må tenke nytt, må både utvikle de beste e-, hybrid- og gassdrevne bilene og dessuten gjøre god butikk ut av det. Selvdrevne biler og busser – en selvdreven minibuss prøves for øvrig ut for tiden på et lukket område ved sykehuset Charité – hører med i bildet, og programutviklerne må bli en selvfølgelig del av bilutviklingen på linje med nåtidens ingeniører. Riktignok er billobbien alltid raskt ute med undergangsadvarsler når de blir utfordret av ny teknikk og lovgivning, legger Die Zeit til, men hver gang har bilindustrien kommet sterkere ut av krisen. Altså på tide å begynne helt på nytt 130 år etter at bilen ble født.

Og hva gjør Berlin, forurenset av NOx langt over EU-normene, i saken? Det kan du lese om i innlegget Die Berliner Luft.

 

Berlins symboler

Ampelmännchen

Den lille trafikklysmannen – Ampelmann, eller diminutivt: Ampelmännchen – er blitt et av Berlins viktigste symboler, ikke bare i bruk i trafikklysene, men også som suvenir i alskens utforminger. Figuren ble skapt for 50 år siden i DDR, og heldigvis beholdt etter die Wende, selv om mange trafikklys først ble demontert og erstattet av den universale typen. Nå er den lille mannen blitt en kultfigur.

Historien om hvordan han ble utstyrt med hatt, er praktfullt DDRsk. Man funderte på hvordan figuren skulle se ut på hodet. Sideskill. Nei, ikke antifascistisk nok. Krøller? Nei, for sydlandsk. Så ble det hatt, den kunne alle godta.

 

Buddy Bär

Buddybjørnen i full legemsstørrelse ble utformet i 2001 og fordelt utover hele Berlin, og etterhvert i byer over hele verden. Den er i flere varianter og farger og med forskjellig symbolikk påmalt. Bjørnen har vært Berlins byvåpendyr siden 1280.

Nylig var jeg på bjørnejakt og her er hva jeg fant i løpt av en liten time: to vennebjørner, typen ”Freund”, og to dansebjørner, ”Tänzer”. Den ene med maritimt tilsnitt – aner ikke hvorfor, men gummistøvlene kan være praktiske denne sommeren. Hvorfor ”pengebjørnen” har påmalte pengesedler, vet jeg heller ikke. Men den står foran noen kontorbygg av den finere typen med åpenbart velhavende firmaer, blant annet advokatkontorer. Så det passer.

 

 

 

 

 

 

Brandenburger Tor

En vakker byport i sandstein og nyklassisistisk stil, bygd 1788-91. Kong Friedrich Wilhelm II ville ha en verdig avslutning på paradegaten Unter den Linden. Under den kalde krigen og delingen av Berlin sto porten tett inntil Berlinmuren på Øst-Berlins side og antok sterk symbolikk i hele verden blant annet gjennom talen til President Reagan i 1987, der han fra vestsiden av Brandenburger Tor mante til åpning av den: ”Mr Gorbachev, open this gate!” To år senere kunne hele verden til sin forbauselse se på tv at nettopp det var skjedd – Muren var åpen og unge mennesker klatret på den i gledesrus, nettopp på dette stedet. Derfor er Brandenburger Tor et så viktig symbol, den er et symbol på frihet, på de tyske statenes enhet. Det er nok det symbolet som først og fremst kjennetegner Berlin.

Det skjer alltid noe rundt om Brandenburger Tor, både demonstrasjoner og festligheter. Demonstrasjonene holdes på Pariser Platz foran porten. Den siste kilometeren av gaten Strasse des 17. Juni, altså på vestsiden av porten, kalles ”die Party Meile”. Der samles tusenvis av mennesker til fest og feiring, på nyttårsaften, til fotballmesterskap, moteshow eller maraton. På bildet her rigges scenen i anledning Christopher Street Day, som er Berlins Pride Parade.

 

Fjernsynstårnet

Mange vil nok si at også fjernsynstårnet på Alexanderplatz er et av Berlins symboler. Jeg oppfatter det mer som et landemerke, allesteds nærværende mot horisonten. Bygget i 1969, og er med sin 368 meters høyde det høyeste byggverket i Tyskland og det fjerde høyeste i Europa. Ikke rart DDR-myndighetene var stolt av det. Tårnet er en av de største turistattraksjonene i Berlin. På toppen er det en restaurant, og selvfølgelig upåklagelig utsikt over byen. Anbefales bare hvis man har en særlig forkjærlighet for å stå lenge i kø for billett.

Her Bodemuseet på Museumsinsel med fjernsynstårnet i bakgrunnen.

Fortsatt våte føtter

Overvann 22.07.2017

25 juli 2017: Regnet fortsetter, og fortsetter, og fortsetter i Berlin og hele mellom-Europa. Mens Portugal brenner og Roma smelter. Ingen tvil om at det dreier seg om ”die Wende” – klimaskiftet.

Skybruddene og styrtregnet har fortsatt i juli med gjentatte oversvømmelser. Nå har det gått over i varig regn – Dauerregen – i to hele dager uten stopp.

Her et foto hentet fra Berliner Zeitung som illustrerer tilstanden for skinnegående trafikk. Fotografiet av trikken ble sendt ut på Twitter av BVG (Berliner Verkehrsbetriebe, altså lokaltrafikkselskapet), samtidig som meldinger ble sendt over radio og sosiale medier om to stengte undergrunnsbanestrekninger. Men trikken gikk …

Foto av Jaro Wernicke på Twitter, publisert av BVG

Våte føtter i Berlin

Berlin har mye vann, mer enn andre innlandshovedsteder: elver, kanaler, havnebassenger og flerfoldige store og små sjøer.

Ikke alt vannet er like ønsket. Noe er direkte uønsket og plager oss med ujevne mellomrom. Ikke alltid og hele året, selvsagt, men etter særdeles kraftig styrtregn. Det er statistisk 11 slike regnskyll i året, i fremtiden regner klimaforskerne med 15 til 17 dager. På slike dager flyter det i Berlin. Avløpssystemet klarer ikke å ta unna de enorme nedbørsmengdene og gatene blir omgjort til sjøer, kjellere og undergrunnsstasjoner fylles med vann, trær faller over hus og biler. Nylig måtte en hel bygård evakueres fordi vannet gravde ut fundamentet og det var fare for at huset kunne rase sammen. Det dreier seg om, som Berlins aviser kaller det, hjemmelaget oversvømming.

Denne dramatisk våte tilstanden er ikke noe nytt. Men ifølge forskerne er uværene både blitt kraftigere og skjer hyppigere. Og mens voldsomme nedbørsmengder på kort tid med lyn og kraftige tordensmell etter min erfaring fra sju år i denne byen pleier å gå over etter et par timer eller så – selv da med kraftige oversvømmelser fordi det kom så mye nedbør på så kort tid – varte den store regnstormen den siste dagen i juni et helt døgn. Oversvømmelsene ble av lang varighet. Selv motorveier ble stengt i timevis. I et boområde i utkanten av byen, som ligger litt lavt i terrenget, varte oversvømmelsen og strømløsheten i tre døgn. Det kom like mye regn på 24 timer som ellers på et halvt år.

29 juni 2017 Berlin indre by. Foto fra Berliner Zeitung

Ikke europeisk innlandsklima lenger

At det er slike klimaforhold i Berlin, forbauser sikkert mange nordmenn. Man tenker jo at byen ligger i sentral-Europa, der er det vel kalde vintre og varme somre, og stort sett tørt. Og det stemmer. Det var før, det. For eksempel i 1946 og -47. De etterkrigsvintrene har gått inn i historien som de kaldeste og hardeste noensinne. Det var sammenhengende kulde, ned til 20 minusgrader, i mange uker og folk frøs i hjel i kjellerne der de fortsatt holdt til i utbombede hus og fortvilet forsøkte å skaffe brensel for å holde liv i seg og familien. Jeg har selv opplevd kalde vintre i min nokså korte botid i Berlin. Vinteren 2010-2011, min første vinter her, hadde vi snø som ble liggende i tre uker, deretter fimbulvinterkulde i ytterligere noen uker med sno fra øst – jeg kaller det sibirkulde. Siden har temperaturen stort sett holdt seg over null om vinteren. Riktignok med en isnende vind, slik at det virker kaldere enn det i virkeligheten er. Men ingen frost. Plenene holder seg grønne. Og det er svært sjelden snøfall. Det regner en god del, men ikke slike regnskyll som om sommeren. For det meste dreier det seg om duskregn og yr – ”Nieselregen”, som det heter.

Schwül

Om sommeren er det ofte svært fuktig og lummert. Det kan være tungt for en nordboer å venne seg til denne fuktigheten, men man akklimatiserer seg etter hvert. ”Man gewöhnt sich”, som man sier her. For dette været har det tyske språket et uttrykk som uerfarne tyskbrukere lett kan gå seg vill i. Fuktig og lummert vær betegnes som ”schwül”. Faren for forveksling er stor siden ordet for homoseksuell er ”schwul”. To små prikker kan gi pinlige konsekvenser hvis man går i surr. Det ville jo unektelig være pinlig å betegne været som ”homo”, eller enda verre, kalle en homoseksuell for en ”lummer” fyr.

Det fuktige været medfører at etter høye temperaturer – i Berlin går temperaturen raskt opp i 30 grader eller mer – følger kraftige regnskyll, gjerne inklusiv torden og lyn. Gjerne om kvelden og natten. For meg virker det som om all fuktigheten har samlet seg der oppe og bare MÅ ned, og det holder på til det er tomt. Det er ganske besnærende så lenge man slipper å være ute mens det skjer. Som regel kan man søke ly kjapt – det finnes jo en kafé for hver femte meter, så å si. Under slike regnskyll får kneiper av alle slag plutselig høykonjunktur i salget av kaffe. Det er åpenbart stor forståelse hos mottakerne av hastige mobilbeskjeder om at man er værfast. Som sagt, det varer jo gjerne ikke så lenge.

Klissvåte sykkelturer

Men det hender også at man er ute på sykkel langt fra muligheter til å søke ly. Jeg har vært oftere gjennomvåt i mine år i Berlin enn i hele mitt tidligere liv i Norge. Et liv i Oslo-regionen, bør jeg kanskje legge til, ikke i Bergen, for eksempel. En uværskveld for få uker siden ga jeg, allerede klissvåt, opp å sykle hjem, låste sykkelen i et av byens tusenvis av sykkelstativ som er fastmontert langs gater og på plasser, og kapret en taxi. Å sykle de 45 minuttene hjem var verken fristende eller trygt. Ikke bare fordi veibanen var blitt til en innsjø, men også fordi det ved regnvær er såpeglatt på fortauer og sykkelstier, som stort sett er belagt med brostein og steinplater. Berlins mange trær langs fortauene skiller ut en mengde partikler fra blomstringen eller hva det nå skyldes (biologi var aldri mitt fag), i alle fall ligger det masse rusk på bakken som blandet med vann blir til en grøt som gjør underlag av brostein såpeglatt.

Et kyss på Ku’damm. Fra Berliner Zeitung 29 juni 2017

Praktiske berlinere

Som nevnt varer uværet som regel kort. Men siste torsdag i juni varte det hele dagen og natten med uforminsket styrke, og fortsatte med litt mindre kraft neste dag og enda en dag. Det var mye vått skotøy å se. Jeg hadde tatt på meg Reebok-skoene i den tro at de ville være nokså vanntette. Der tok jeg feil. De måtte gi opp kampen mot vannmassene, både vannet som kom ovenfra og vannet som dekket gatene, og brukte tre dager på å tørke. Neste dag hentet jeg fram de godt impregnerte vinterstøvlene. Ganske mange andre hadde også tatt i bruk vinterstøvlene, på første dag i juli. Berlinerne er praktiske folk, de kler seg etter været. Allværsjakker med hette. Om vinteren lue i tillegg. Sjelden paraply, bare ved slikt uvanlig langvarig og kraftig regnvær. Stort sett dreier det seg ellers om ”Nieselregen”, og under de svære trærne langs fortauene blir man knapt våt.

Annerledes er det ved skybrudd. Da er selv ikke paraply til videre hjelp. Man blir klissvåt fra knærne og ned. Og hva med den dryppende paraplyen når man skal inn på overfylte trikker og busser? Også der har de praktiske berlinerne en løsning, særlig godt voksne kvinner av husmødretypen. De bringer plastposer, type brødpose, med i vesken. Ned i plastposen stikker de den dryppende paraplyen og vips! – drypper den ikke på en selv eller andre. ”Se her, bruk denne”, sa nylig en praktisk dame ved siden av meg på trikkeholdeplassen og rakte meg en plastpose der jeg sto og strevde med å rulle sammen den klissvåte paraplyen før jeg skulle inn på trikken.

Tekniske løsninger må til

Her kommer noe som vil være interessant for de ved HiØ som forsker på problemet overvann i Fredrikstad ved store regnmengder – som jeg vet det er noen som holder på med. Forskere ved Berlins tekniske universitet (TU) har arbeidet en stund med temaet ”oversvømmelse i Berlin ved skybrudd”. De har sett på et kinesisk eksempel: Sponge City. Uttrykket innebærer at Berlin i fremtiden skal utstyres med muligheter for å ”suge” opp alt overskuddsvannet ovenfra. Det planlegges oppsamlingssisterner, en slags mellomlagring, av vannet før det kan slippes ut i avløpssystemet på kontrollert måte. Disse lagrene har vann- og avløpsmyndighetene allerede begynt å anlegge under gater og plasser, og overskuddsvannet blir ledet dit gjennom kanaler. Forskerne foreslår også å anlegge fordypede grøntarealer i striper langs gateløp, som skal virke som drenering, og at det – som i tidligere tider – bør være et porøst, gjerne gressbevokst, felt mellom trikkeskinnene i stedet for asfalt.

Der Tagesspiegel 25.07.2017

Ved nyplanting av trær bør det lages en slags gruve der det samles opp vann. Etter hvert kan dette også gjøres ved de eksisterende trærne, vel og merke når de skal erstattes fordi de er døde. Å hugge et tre av andre grunner i Berlin, er helligbrøde. Berlinerne elsker trærne sine og passer godt på dem. Byen har mer enn 400 000 ”offisielle” gatetrær og i tillegg et ukjent antall på private tomter. Trærne i Berlin er nummerert! – hvert tre har sitt nummer. Å felle et tre uten tillatelse er grov miljøkriminalitet.

Et ytterligere tiltak er flate, bevokste tak, altså tak med grøntanlegg, som det finnes mange av og det blir stadig bygd flere. Disse virker som en svamp med kanaler som forsinker utrenning i avløpssystemet ved at regnet blir ledet inn i sisterner eller dammer.

Takbeplantning. Foto: naturagart.de

Dessverre for denne ideen er byggfirmaene i Berlin omtrent som de fleste andre i bransjen – de slurver og sparer penger. I gården der jeg bor, som har fasade fra 1879 og er totalrenovert innvendig, er det bygget på en toppetasje, et slags penthouse med yttervegger av glass fra gulv til tak. Oppå er det anlagt en takterrasse med beplantning: siv, gressarter, forskjellig type mose og stenbedplanter. En del er privat og tilhører toppleilighetene, og en del er fellesareal til glede for alle beboerne. Veldig populært. Med fantastisk utsikt. Problemet, for dem i toppetasjen, er at det ikke er tett. Et knapt fire år gammelt tak må skiftes ut.

Berlins anleggsplasser – den reneste turistattraksjon

Det er altså mange gode forslag. Forskerne mener tiltakene vil virke godt. Når de en gang er på plass. Det kan vel ta tid. Vi berlinere er vant til byggeplasser som plutselig dukker opp for så å bli stående i måneder, ofte i flere år. Gamle vannrør sprekker til stadighet. Rett som det er finner man en udetonert bombe fra 2. verdenskrig, da må det evakueres, sperres av, graves, kjøres bort og uskadeliggjøres. Akkurat disse tilfellene er som oftest overstått raskt. Men så er det de langvarige byggeplassene: boliger til de titusenvis nye innbyggerne byen vokser med hvert år. Og enda mer langvarige prosjekter som har vært i gang i flere år: renovering av operaen, gjenoppbyggingen av byslottet, som skal bli et hypermoderne museum – Humboldt Forum (skrivemåten med særskriving uten bindestrek har satt mange i harnisk) – og forlengelse av undergrunnsbanens linje 5 fra Alexanderplatz til Brandenburger Tor, som medfører at Unter den Linden har vært byggeplass i mer enn fem år. Vi berlinere tar det med stoisk ro der vi snirkler oss rundt stengsler og hull i bakken. Byggekranene utgjør en tydeligere Berlin-silhuett enn fjernsynstårnet på Alexanderplatz. Berlin-humoren slår til med sedvanlig ironisk navnegiving. Tidligere ble Berlin betegnet som ”den delte byen”, nå kaller vi den ”den uferdige byen”.

Berlin har mer vann enn noen annen storby jeg vet om – med unntak av Venezia. Dette er ønsket vann: elven Spree som bukter seg gjennom byen med mange havnebasseng og sjøer, og kanaler på kryss og tvers. Tidligere byens viktigste ferdselsårer fulle av lektere med kull og annet gods, nå til rekreasjon med turistbåter i ett kjør og med grøntanlegg og kafeer og strandbarer langs vannveiene. I tillegg har vi altså det ikke ønskede vannet. Inntil videre må vi nok belage oss på mye uønsket vann og hyppig vått skotøy. Jeg tror det var en tabbe å gi bort gummistøvlene da jeg flyttet fra Norge.

 

Die Berliner Schnauze

Om berlinerdialekten, kanskje helst for tyskkyndige

Berlinerne er kjent for kjeften sin, altså ”die Schnauze”, som er litt småfrekk og veldig direkte. Litt norsk, på mange måter. Jeg liker det godt. Walter Benjamin og andre Berlin-flanører har skrevet om denne frekke kjeften lenge før meg.

Berlin-dialekten er nokså spesiell, lett blanding av platt-tysk og høytysk og vel også noe påvirkning fra alt det jiddiske, og kanskje også de slaviske språkene rett rundt hjørnet, skulle jeg tro. Og de som bruker den ufortynnet og ekte – det er gjerne håndverkere og slike kategorier – prater også gjerne og mye. På grunn av vannlekkasjer og annet har jeg rik erfaring med håndverkere. Å ha dem i arbeid hjemme hos seg, medfører mange og lange samtaler. Det vil si – samtaler: Det dreier seg stort sett om enetale. Slik også når man en sjelden gang treffer på en drosjesjåfør som er vaskeekte berliner (de fleste er russere eller tyrkere). Jeg forstår stort sett halvparten av det de sier. Men det er enkelt – det gjelder bare å komme med de riktige, bekreftende lydene på rett sted, så går det av seg selv. Det dreier seg om selvgående monologer.

Berlindialekten bytter ut g med j, altså jesagt i stedet for gesagt. Du kan høre en fyr rope til arbeidskompisen sin når de driver på med for eksempel pålasting på et lasteplan: ”Allet jut!” (= alles gut, altså: greit/alt i orden). Ich heter icke, nicht blir til nischt, einer blir til eener, auch til ooch. For eksempel slik: Ick hab det jar nischt jesagt (vær så god, tolk selv). Eller: Keener weiss wat de lieba Kanzlerin jemeint hat.

Et sighseeingbuss-selskap har malt følgende på toetasjesbussene sine: Kommense rein könnense rauskiecken. Utlagt til høytysk: Kommen Sie herein, dann können Sie hinausgucken.

A pro pos ”ooch”: Det hendte i DDR-tiden et par ganger at DDR-borgere flyktet via Tsjekkoslovakia, som det het den gangen, kapret et LOT-fly og tvang det til å lande på Tempelhof i Vest-Berlin. Berlinerhumoren var raskt ute med navngiving. Ifølge berlinerne sto forkortelsen LOT for: Landet ooch in Tempelhof.

Kunstneren Heinrich Zille tegnet og filmet Berlins folkeliv og fattigdom rundt 1900 og er en viktig kilde både til livet blant Berlins lavere sosialgrupper og til berlinerdialekten. Her er en tegning jeg setter særlig pris på. På Zilles tid kom folk i tukthus hvis de hadde satt seg i gjeld de ikke kunne betale tilbake, altså i gjeldsfengsel. Mange fedre med stadig flere barn kom nok i den situasjonen. Her gleder de største barna seg til faren kommer hjem fra tukthuset, og særlig til å vise ham det siste skuddet på stammen, tydeligvis tvillinger. De tror han vil bli så glad:

Vater wird sich frei’n, wenn er aus’t Zuchthaus kommt, det wir schon so ville sind!

Fattigunger i Berlin, tegnet av Heinrich Zille 1904

 

 

Schönhauser Allee og Einstein Kaffee

Kjøpesenteret Allee Arkaden i Schönhauser Allee er min favoritt. Ikke egentlig kjøpesenteret i seg selv, selv om det er praktisk å få alt under samme tak. Men Einstein Kaffee rett ved inngangen. Dit må jeg stadig, for å sitte med en avis og betrakte livet rundt. Og det er mye liv rundt når man er i Schönhauser Allee. Dette hjørnet av byen er blant det mest urbane jeg vet om – jeg får assosiasjoner til de aller mest kjente og største metropolene, som New York med sitt Bronx. Der er det også høybane, som jeg har sett på film og alltid har vært fascinert av. Her har jeg min høybane helt på hjemmebane. Nemlig undergrunnslinjen U2, som til tross for betegnelsen U-Bahn går som høybane store deler av strekningen. Langs hele Schönhauser Allee.

Schönhauser Allee U-Bahnhof med tog, sett fra Einstein Kaffee

Dette var den viktigste gaten i det tidligere Øst-Berlin. Unter der Linden, sier du? Glem den. Der var det bare museer, opera og universitet. Ingen bodde eller bor der, den gaten er bare til fint. Men i Schönhauser Allee var det også den gang mange butikker og kneiper av alle slag, vel, ikke så mange og så variert som i dag, men likevel. Og også den gang sto det alltid unge musikanter og spilte under buene under U-Bahn-stasjon Schönhauser Allee. Det ble åpenbart tolerert. Det var jo også her i Prenzlauer Berg at de opposisjonelle og kunstnere av alle slag bodde. En spasertur fra Alexander Platz oppover Schönhauser Allee anbefales. En tur på tre kvarter eller så.

En cellist denne gang, under buene til Schönhauser Allee-stasjonen

Og her er det altså mer urbant enn de fleste andre steder. På ett og samme sted møtes her ved kjøpesenteret en U-Bahn i form av høybane, en S-Bahn på tvers under den, en trikk, en firefelts gate, sykkelsti og fortau på begge sider. Og mennesker i alle retninger, gående, syklende og de som går inn eller ut av kjøpesenteret. Lydbildet er overveldende. Først, før en småbynordmann venner seg til dette lydbildet, treffer det slik at man nærmest blir slått bakover. Men man venner seg raskt til det, i alle fall jeg – men så liker jo jeg denne scenen. Jeg elsker å sitte på Einstein Kaffee med en kaffelatte – som for øvrig her i Tyskland oftest kalles Milchkaffee – og en avis og bare være til. Være til stede, kikke på menneskene som farter forbi eller sitter på kaffebaren. Da er jeg helt i min egen verden, inne i lesingen og observasjonene, og den overveldende lyden blir bare en lydkulisse.

Einstein Kaffee

O fryd! – ved pent vær står det en lirekassemann foran kjøpesenteret. Lirekassespillerne har fascinert meg siden barndommen. Det var ikke noen igjen av dem i min barndom, så kunnskapen hadde jeg fra gamle bøker og filmer. I Tyskland er det blitt en kult – med for eksempel årlige møter blant lirekassemenn og –damer. Omtrent som julenissenes årsmøter, altså. Den sprø, gammeldagse lyden til ”min” lirekassemann blander seg med den moderne og overveldende, men han høres godt likevel.

Lirekassemann med påkrevd apekatt, nå til dags riktignok et stoffdyr

 

Bar Gagarin – og mye mer

Undringsvandring på café

Gagarin var den store helten både i Sovjetunionen og DDR. Bar Gagarin er en café med russisk kjøkken og ligger i Prenzlauer Berg, i hjertet av det som var hovedstaden i DDR, altså Øst-Berlin. Eller som det het på DDRsk: Berlin, Haupstadt der DDR. Ingen ”øst”-betegnelse eller annen nedvurdering. Tvert imot var det jo den andre delen som måtte ha en retningsbetegnelse for i det hele tatt å eksistere. Ifølge en forfatter som vokste opp i Vest-Berlin: ”den halve byen som ikke lenger finnes”.

Men altså: Bar Gagarin, ved Wasserturm i nærheten av Kollwitzplatz.

Bar Gagarin om sommeren

Vanntårnet er det eldste i Berlin, fra 1877, og forsynte arbeiderbydelen Prenzlauer Berg med nødvendig vanntrykk. Nederst i tårnet, under vanntankene, var det leiligheter for de som arbeidet på vannverket. Det er det fortsatt, hele ni leiligheter av forskjellig størrelse og i flere etasjer. Det skal være stor rift om dem, forståelig nok. Ofte går jeg rundt tårnet og forsøker å titte inn i disse leilighetene, jeg undres på hvordan en leilighet i et rundt tårn ser ut. Stakkars beboere som må finne seg i slike ”kikkere”. Det finnes åpenbart flere enn jeg med manglende folkeskikk, for beboerne forsøker å skjerme seg med gardiner og planter, det er nesten umulig å se inn.

Nazistenes første konsentrasjonsleir

En gang var det konsentrasjonsleir her, i maskinhuset tilhørende tårnet. Det uvanlige ved denne konsentrasjonsleiren – om vi i det hele tatt kan snakke om ”vanlig” ved konsentrasjonsleirer – er at den ble anlagt allerede i 1933, som den aller første under nasjonalsosialismen. Den varte bare i et knapt år, det var vel ikke så ønskelig å ha slike leirer i Berlin – uheldig for omdømmet kanskje. Men i løpet av den korte tiden greide SA likevel å torturere og ta livet av en god del kommunister, sosialister, jøder og andre uønskede individer. Det er to minnetavler utenfor tårnet. Den ene ble satt opp i DDR-tiden. Så kom det en ny 2005. Man syntes vel at det var på sin plass med mer nøytral informasjon. Den nyeste tavlen kunngjør ganske enkelt at her lå den første konsentrasjonsleiren i nazitiden. I DDR-sjargong får vi på tavle nummer en vite at her ble ”rettskafne tyske motstandskjempere ofre for fascistiske mordere”.

Jødisk-russisk

Og like ved ligger altså Bar Gagarin. Med street art-bilde av kosmonauten på hele kortveggen.

Og russisk kjøkken, som også naborestauranten Pasternak og flere andre i nabolaget. Kjøkkenet er jødisk-russisk. Dette har sin helt naturlige forklaring: Det har vært stor innflytting fra Russland og Ukraina i årene etter ”die Wende” – gjenforeningen av de to tyske statene. Mange av disse innvandrerne er jøder. Størrelsen på den jødiske befolkningen i Berlin nærmer seg nå det den var før nazitiden. Men medlemmene i den jødiske menigheten i dag skiller seg sterkt fra Berlins jøder den gang – nettopp ved å skille seg ut: Det snakkes russisk, og i mange av forsamlingshusene praktiseres ortodoks jødedom. I det jødiske forsamlingshuset rett ved meg utdannes ortodokse rabbinere. Huset er til enhver tid godt bevoktet av to bevæpnede politimenn utenfor inngangen, liksom alle andre bygninger her i byen der det foregår noe som har jødisk tilknytning. Berlin har, ironisk nok, blitt den tryggeste europeiske byen å bo i for jøder.

Prenzlauer Berg og hipstere

Interiøret i Bar Gagarin er berlinsk moderne. Det vil si en lett blanding av alt, som om det var hjemme hos en av Prenzlauer Bergs mange hipstere. I dette tilfellet en miks av amerikansk 50-tall, en kvasi-diner (”kvasi” er for øvrig det kanskje mest benyttede ordet blant disse hipsterne) med røde skaistoler og -sofaer og små bord i malt metall. Dertil stålamper med tynne skjermer i oransje og gult, de minner meg sterkt om noe fra mitt eget barndomshjem, altså Norge anno 1960 eller der omkring. Over bardisken hengelamper i art deco-stil, type ”fotolampe”. Midt i det hele en kelner med bakgrunn fra Afrika. Han har tydeligvis ikke kommet i de seneste årene, som mange andre arbeidstakere på restauranter og i butikker i Berlin. Genuin tysk aksent, han er åpenbart oppvokst her. Jeg begynner en liten undring om mulig opphav. Foreldrene hans kan jo ha kommet til Tyskland etter die Wende, med eller uten ham, altså til forbundsrepublikken.

DDRs vennskapsarbeid med Afrika

Men jeg funderer videre: Kan det ikke også tenkes at foreldrene, eller en av dem, kom til DDR for å arbeide i industrien? Det ble drevet utstrakt ”vennskapsarbeid” fra DDRs side overfor afrikanske stater med riktig politisk farge, altså med et sosialistisk ettpartisystem. Spesielt Angola og Mosambik. I sistnevnte var det dessuten borgerkrig. Det var tusenvis av mosambikanske ”vennskapsarbeidere” i DDR, de ble lovet fagbrevopplæring, men det ble med hjelpearbeiderstatus for de fleste. Det triste for mange vennskapsarbeidere var at de ble uglesett og måtte reise hjem da Muren – og regimet – falt. Det var mange nok av DDRs egne innbyggere, 60 prosent skal det visst ha vært, som måtte søke sine egne jobber, det var ikke snakk om å finne plass til utlendingene. Noen ble sendt hjem, andre, vietnamesere og kubanere, ble hentet hjem av sine egne regimer. Det hendte nok ikke så sjelden at de som ble sendt hjem allerede hadde stiftet familie i DDR med en tysk kjæreste, men det var ingen kjære mor, ut måtte de. Disse barna ble altså farløse.

Bare ankler om vinteren

Slik undrer jeg videre om bakgrunnen til kelneren på Bar Gagarin, en ung, svart tysk mann. Jeg burde kanskje ha spurt ham selv. Men det er jo litt flaut, og dessuten er han gått av vakt. Det har kommet en ny, ung kelner. En av de typiske og moderne, han står i stil til interiøret. Hårtopp øverst på hodet, svarte øredobber, svarte store briller, kort skjegg og bart. Svarte jeans og svarte sneakers. Men hei sann, han har sokker i skoene, veldig fornuftig. Det er vel ikke helt hipster-riktig, jeg har merket meg at det skal være bare ankler i år. Ingen sokker i skoene, eller kanskje er det småsokker som ikke synes over skokanten. Vi er vant til det fra jenter, om sommeren. Men også menn? – og om vinteren, i null graders kulde? Motens veier er som kjent uransakelige. Og ikke bare det, det er bent frem dumt og helsefarlig. Øverst på kroppen har disse barfotede moteløvene kjempedigre skjerf. Og luer.

Verken sokker eller hansker

Det er forresten ikke bare anklene som er nakne og rødblå av kulde, men også hendene. Hansker er noe berlinerne ikke bruker. Selv når de sykler. Frosne, røde hender. Som oftest stikkes de i lommene. Av en eller annen merkelig grunn er ikke hansker vanlig påkledning her. Spesielt ikke hansker av skinn, som jo er det vi nordmenn vanligvis forbinder med hansker. En gang la jeg fra meg hanskene på stolen jeg satt på da jeg prøvde sko i en butikk. Da jeg etterpå sto ved disken og skulle betale, minnet ekspeditrisen meg bekymret på å ikke glemme skinnhanskene mine. Skinnhanskene. Ikke bare hanskene. Det er dårlig utvalg av hansker, altså skinnhansker, i varehusene, Karstadt for eksempel. Vanter, derimot, finnes det stort utvalg av. Hvis folk bruker noe på hendene, er det vanter. Jeg har også kjøpt meg vanter, som jeg bruker når jeg sykler for å spare hanskene, altså skinnhanskene, fra å bli ødelagt av eventuelt regn. Jeg har ennå ikke funnet forklaringen på det hanskeløse Berlin, men kommer tilbake med senere rapport skulle årsaken åpenbare seg.

Epper og hekkere

Ved bordet ved siden av meg sitter tre menn bøyd over laptop-ene sine og holder på med noen IT-greier. De snakker om apper. Eller epper, som det uttales her. En epp, en hekker (hacker), en hendi (handy). Hendi betyr mobiltelefon. Altså: mobilnummeret ditt er et hendinummer.

De hjemløse

En uteligger kommer inn med gateavisen Strassenfeger. Han får lov til å gå rundt i lokalet. Deretter spør han pent om å få benytte toalettet, og får lov til det også. Slik er det her, toleransen og oppførselen overfor disse – svært mange – på bunnen av samfunnet er langt bedre enn i Norge. Også på S-Bahn og U-Bahn er de med avisene sine. Men de selger ingen aviser, ber bare om ”eine Spende”. Kanskje ingen er interessert i avisen. Men heller ikke mange gir en slant. Det er jo så mange å gi til, kanskje er det derfor. Men de husløse er både blide og høflige, oppegående i hodet og kan samtales med. De holder til med hundene sine rundt stasjonsinngangene, godt innpakket i tepper og soveposer. I trappen opp til S-Bahnstasjonen på Savigny Platz sitter alltid ei ung jente med to store hunder. Hundene er skjønne, og ligger helt fredelig der hele dagen. Jenta er smilende og hyggelig, og stolt av hundene sine. Ved inngangen til matmarkedet der jeg handler dagligvarer, står det alltid minst en Obdachlos – hjemløs – og hilser blidt. En gang var det to, en gutt og ei jente, og jeg kom ut med en sekspakning mineralvann bakpå sykkelen. Det var sommer og varmt. De så lengselsfullt på vannpakningen og spurte pent om de kunne få litt vann. De fikk hver sin flaske. Og takket og smilte stort. Slik kan vi priviligerte nordmenn få muligheten til å kjenne litt på følelsen av altruisme, av å være et godt menneske, for en stakket stund.

Berlin har nærmere 20 prosent fattige, det vil si som har en inntekt under den internasjonalt stipulerte fattigdomsgrensen (under 60 prosent av gjennomsnittlig inntektsnivå i landet). Hver syvende voksne og hvert femte barn er fattige. Men det har faktisk vært en liten tilbakegang det siste året. Mer om dette i en senere undringsvandring.

Under: Eksempel på to temmelig oppegående husløse – riktignok her sittende, men svært så klare og greie. Vi inngikk en avtale – de fikk to euro i koppen og jeg fikk lov til å ta et bilde. De var til og med så velvillige at de flyttet seg fra den ene siden av fortauet over til den andre, foran et cafévindu, fordi det ble litt vanskelige fotoforhold med skygge under trærne der de først satt.

 

 

Undringsvandringer i Berlin

Når man har brukt de siste 20 årene til å studere, undervise og fundere på kulturelle forskjeller og særegenheter, og på hvordan interkulturell kommunikasjon fungerer og ikke fungerer, er det spennende å observere og reflektere over slike forskjeller når man plutselig har flyttet seg over i et annet land. Selv om man er bevisst på forskjellene, går man likevel ofte i fellen og misforstår eller oppfører seg galt. Særlig i begynnelsen, etterhvert lærer man seg å trå forsiktig der det er nødvendig. Etter en tid blir mangt og mye nesten “normalt”, altså som man var vant til – men aldri helt.

Etter så mange år i Norge er det vel umulig å tenke seg at jeg skulle bli helt tysk. Likevel blir jeg stadig mer hjemme i den nye kulturen og gjør færre feil. I motsetning til de “innfødte” observerer jeg det som sies og gjøres med et utenfrablikk. Disse observasjonene synes jeg er spennende. Jeg tenker å skrive om slike observasjoner her i bloggen.

Ikke slik å forstå at jeg misliker den nye kulturen – tvert i mot er det mye jeg synes nordmenn kan lære av den. Men det er også mye som forekommer meg underlig, overdrevet, unødvendig, kanskje noe regelryttersk. Til de kollegene som, akkurat som jeg, studerte og underviste for eksempel Hofstedes teorier vil jeg si: Det stemmer alt sammen! Langt bedre enn vi trodde, og fortsatt. Det er nok slik at kulturer ikke endrer seg nevneverdig, selv om levemåten kan endre seg til dels radikalt. Nå lever jo de fleste urbane europeere på mye samme måte som vi gjør her i Berlin. Likevel er det kulturelle særegenheter, og disse observerer jeg og kommer til å skrive om, litt her og der i denne bloggen. 

Jeg har kalt fortellingene mine undringsvandringer. Jeg observerer og undrer mest, av og til vil jeg også forsøke meg på en forklaring. Hermed inviterer jeg leseren med på vandringen og undringen. Vi kan jo begynne her i min gate.

Min gate om høsten

Livet som deltidspensjonist

Om meg

Livet som pensjonist er herlig, spesielt som deltidspensjonist. Og helt spesielt i Berlin. Jeg gjør det jeg synes er meningsfullt og holder meg til mine tre ufravikelige prinsipper: 1) Jeg lager ikke mat;  2) Jeg gjør ikke rent; 3) Jeg står ikke opp tidlig. 

Med andre ord: Jeg spiser ute. Selv om det har blitt stadig dyrere i Berlin i de sju årene jeg har holdt til her, kan det ikke sammenlignes med Norge. Fortsatt får jeg god mat inklusiv et glass vin for 10 euro – og glasset inneholder 0,2 l, ikke én skarve desiliter i bunnen av glasset. Men som oftest må jeg opp i minst 15 euro. Også for sjelen er det fint å spise ute – når en som jeg har arbeidsplassen hjemme, er det nødvendig å komme seg ut og se hva som skjer på andre arenaer enn i eget hode

Arbeidsplassen

Jeg har vaskehjelp. En bondekone fra Polen. Som jeg vel å merke ikke underbetaler, men tvert om betaler langt over tysk minstelønn. Gosia er nærmest som en holden dame å regne når man tar de langt lavere lønningene i Polen i betraktning. Hver torsdag eller fredag reiser hun hjem til gården og mannen. Hele uken bor hun hos en kusine i Berlin og vasker, og vasker. Hos et større antall av naboene mine, for eksempel. Hun og jeg har av og til samtaler om været – for mye eller for lite regn – eller frost på gal tid av året, slike ting jeg husker at familien min på morssiden, som var bønder, alltid snakket om. Med Gosias nokså begrensede tyske vokabular blir det underlige samtaler, sikkert underholdende hvis noen hadde lyttet. 

Sofakroken

Vekkerklokke er bannlyst. Jeg sover til jeg våkner av meg selv. Så ligger jeg litt videre og tenker og forbereder dagen. Hvis jeg ikke har noen oversettingsoppdrag akkurat da, tenker jeg: Hva skal jeg skrive i dag? Kanskje tar jeg en liten sykkeltur til kjøpesenteret i dag, til Allee Arkaden i Schönhauser Allee, Øst-Berlins viktigste gate den gang det var DDR her. Der kjøper jeg Berliner Zeitung og setter meg på Einstein Kaffee (en kjede tilsvarende Starbucks) med en kaffe latte. De kjenner meg der nå, smiler bredt og spør kanskje«Na, wie geht’s? Vi har ikke sett deg på en stund.» De sier heldigvis du, ikke dette evinnelige De. Unge mennesker sier du til andre på samme alder, men oftest tør de ikke det overfor en godt voksen dame som meg. 

 

Bildetekst: Avisoppslaget dreier seg om at “Ehe für Alle”, altså ekteskap mellom likekjønnede, nettopp var besluttet i Forbundsdagen, like før Christopher Street Day. 

Det å ha noen faste steder der folk kjenner en igjen og slår av en prat, er selvfølgelig viktig i en storby. Og i alle storbyer er det slik. Folk bor lenge i sine områder, nabolag, neighbourhoods, eller Kiez, som det heter i Berlin, og der er de kjent. Så mye hva angår anonymiteten i storbyen, som nordmenn gjerne er så redde for. Noen av oss søker nettopp denne anonymiteten, men den behøver altså ikke være absolutt.

Her er et bilde fra ”biblioteket”, i alle fall den største bokhyllen min. 

“Biblioteket”

Balkongen min:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Balkongen sett nedenfra (den øverste)                                      Blomster ved inngangsdøren

Blomsterkassene ved inngangsdørene er store og vakre, her en av dem. Det er seks oppganger og tre indre gårdsrom i dette enorme sameiet, hvor det tidligere var kontorer og små håndverkerbedrifter – kalt Gewerbehöfe.

Trimrommet

I sameiet har vi eget trimrom til fri avbenyttelse for beboerne. Det er helt fabelaktig å starte dagen der, og med utsikt til en vakker hage hvor trær og planter og farger endrer seg med årstidene, trengs ingen annen ytre stimulans for å trives mens man tråkker i vei på stavgangsapparatet – Nordic Walking, som det kalles her. 

Trim foretas også i stor grad på sykkel, jeg sykler dit jeg skal selv om det tar en time (vel og merke hvis det ikke regner). Det er flott å sykle i Berlin, flatt og åpent, og stort sett med et godt sykkelstinett. Selv om sykkelforbundet langt fra er fornøyd med tilstanden. Dette skriver jeg mer om i bloggen Die Berliner Luft. 

Nedenfor et bilde av sykkelen min, en såkalt Hollandrad. Nederlandsk-produserte sykler er populære, litt dyrere enn de tyske, og regnes for å være mer solide. Følgende fortelling kan illustrere det: Jeg hadde nesten ny sykkel, bare ett år gammel. Den var kjøpt som et veldig godt tilbud – trodde jeg – hos Stadler, Europas største sykkelprodusent med et enormt varehus bare for tohjulinger her i Berlin. Innen det var gått et år, hadde jeg hatt to reparasjoner. En mandagssykkel, altså. Ved tredje gangs havari var jeg moden for å skifte den ut. En eldre, original og veldig snakkesalig sykkelreparatør, som også har salg av sykler i det lille verkstedet sitt, overbeviste meg. Han sa: Hør her, tyske sykler lages fortsatt etter regler fra 1950 hva angår hvor mye vekt de skal tåle. Mens de nederlandske syklene skal tåle 120 kilo, er de tyske bare laget for 80. Og, sa han videre, etter krigen var jo folk så utmagrede at de bare veide 50 kilo. Han så strengt på meg: Og du veier vel ikke bare 50 kilo, vel? Nei, jeg måtte innrømme at vi nok måtte opp i over 60. Ser du, sa han. Hvor mye bagasje tåler en sykkel da? Jo, det sto helt klart for meg at det ble lite igjen til bagasje. Jeg hadde for eksempel akkurat den dagen kjøpt meg vekter til å trene med, alene den pakken i bagasjekurven bakpå sykkelen veide 5 kilo. Så da ble det en Hollandrad. 

Sykkelen, en Gazelle, foran oppgangen min