Berlin, dagligliv og mennesker

Ulli uteligger og vennene hans

Berlins hjemløse

Berlin har et stort antall hjemløse – Obdachlose – som bor på gaten. Tallet beregnes til et sted mellom 5000 og 8000. Men det er flere enn det som mangler et eget tak over hodet, til sammen er det 20.000 hjemløse. De fleste av dem bor midlertidig, mer eller mindre kortvarig eller forbigående, hos venner og slektninger eller i hospitser. Men altså over 5000 bor på gaten. Mange flere kunne nok bodd i hospitser. Selv om det ikke er mange nok plasser til alle, kunne flere hatt et tilbud hvis de ville tatt i mot det og innrettet seg etter reglene, etter den relative ufriheten de oppfatter det som. Mange foretrekker i stedet gaten. Langt friere, kanskje også tryggere. I hvert fall hvis de er flere som passer på hverandre. Eller har store hunder, som mange har.

Årsakene til at de har havnet på gaten, er nok svært sammensatt, og jeg har jo ikke forsket i dette og kan bare referere til avisreportasjer. Men så mye er det vel trygt å si at det som regel har sammenheng med alkohol og stoff, med å miste arbeidet, og i tillegg stort sett en vanskelig, kanskje voldelig oppvekst og et problemfylt liv. En personlig tragedie med dødsfall eller skilsmisse kan vel også være noe som i tillegg til alt annet gjør at en bikker over. Noe mange ikke er klar over, er at det svært ofte også dreier seg om psykisk sykdom. Mange har store vanskeligheter med å innrette seg i et vanlig liv, i en leilighet, til og med å bo i et kollektiv eller et hospits sammen med andre hjemløse.

Ikke håp for Joe

For noen uker siden døde Joe alene en natt på gaten i Berlin. Han var en av de kjente uteliggerne som avisene hadde intervjuet og skrevet om mange ganger. Han holdt til rundt Bahnhof Zoologischer Garten der Bahnhofsmission holder hus og hvor Dieter Puhl gjennom omtrent 30 år har arbeidet døgnet rundt, sammen med sju ansatte, for å gi den hjelpen som er mulig til de hjemløse. Der, og ved to andre jernbanestasjoner i byen, får de mat, de kan dusje, benytte vaskemaskin, og så videre. Dieter Puhl og medarbeiderne hans kjente Joe godt. Og var redde for at han snart kom til å dø, visste at han trengte mer og annen hjelp enn det de kunne gi ham, at han måtte bort fra gaten. Han var svært syk. For det første var vel de indre organene ødelagt av år med svært alvorlig alkohol- og stoffbruk. Han var undersøkt av leger som sa at han ikke ville overleve lenge med det enorme alkoholforbruket.

For det annet var Joe psykisk syk. Så syk at han ikke klarte å ta imot hjelp. Innimellom var han rolig og grei å prate med og han fortalte villig fra livet sitt. Andre ganger kunne han bli vill og voldelig. De andre på gaten var redd ham, Joe ble veldig ensom. Men mange forsøkte å gjøre noe for ham. På sykehus ville han ikke, ikke tale om. Han var fullt og helt avhengig av å drikke alkohol, det kom ikke på tale å være et sted hvor han ikke kunne drikke. Et ”overgangshus” ble prøvd, et sted ledet av en erfaren sosialarbeider. Eget rom, men strenge regler for samkvem med de andre beboerne. Etter en stund tørnet det totalt for Joe og han måtte bortvises. Andre steder forsvant han bare fra. En kvinnelig prest i Berlins utkant ble kjent med ham og tilbød ham å bo i et lite gjestehus i hagen hennes. Det gikk fint noen dager. En dag var Joe forsvunnet. For igjen å oppholde seg ved Bahnhof Zoo.

En morgen ble Joe funnet på en trapp ved Nollendorfplatz, alene, død. Ved siden av en bærepose med et liggeunderlag og en tynn sovepose. Siden han allerede var så kjent i mediene, ble den døde raskt identifisert. Og Berliner Zeitung gikk i gang med en større reportasje om hvordan det kunne skje, om noe kunne vært gjort for å avverge at det gikk slik. De snakket med sosialarbeiderne som hadde kjent Joe, og med den kvinnelige presten. Alle spurte seg selv om de kunne gjort mer. Men den endelige dommen var og ble at det ikke var mulig. Joe ville ikke hjelpes.

Ulli og vennene hans

De fire hjemløse jeg hadde en lengre samtale med her om dagen, ville heller ikke hjelpes. Heller ikke de ville være innendørs.

Jeg stanset og tok kontakt med dem en dag jeg syklet langs elven – altså langs Spree, der det er gang- og sykkelvei, strandbarer, anleggssteder for turistbåter – og mange uteliggere. De bor fast der, har innrettet seg med sitt husgeråd, for å si det slik, under broer og gangveien som går et nivå lenger opp. Hvor vi blant annet finner Kanzleramt, altså regjeringskontorene. Og på andre siden av elven Hauptbahnhof. Ingen finner på å fjerne de husløse derfra.

Jeg hadde lenge hatt planer om å få tatt noen bilder av ”boligene” til disse hjemløse med tanke på denne artikkelen. Nå var jeg så heldig å komme forbi fire lys levende eksemplarer av dem, ikke bare forlatte soveposer. De satt der på en benk de åpenbart hadde okkupert som den ene sofaen i boligen sin. Den andre sofaen bestod av en gummimadrass, som sikkert er seng om natten, oppå noen ølkasser. En annen ølkasse tjente som salongbord. Det hele nærmest rett nedenfor Angela Merkel. Jeg nærmet meg forsiktig og spurte om jeg kunne få ta et bilde, forklarte at jeg hadde en blogg og ville skrive om de hjemløse. Jeg ble mottatt med stor vennlighet. Foto – helt i orden. Snakke ville de gjerne også. I alle fall han som tydelig var ”sjefen”, eldre enn de andre tre og svært snakkesalig. Han het Ulli. Og ønsket meg velkommen til det han presenterte som den kombinerte dagligstuen, kjøkkenet og soveværelset deres.

Ulli bak i svart joggedress. Merk husgerådet i hjørnet: en kost må til skal man ha det rent på “gulvet”. På platået over ligger Forbundsdagen og regjeringskvartalet.

Et av soveværelsene. Man tar av seg skoene her som i alle andre hjem. Teltet i bakgrunnen tilhører et filmteam som akkurat da holdt på med opptak – uten å la seg affisere av de som bor rett ved. En helt normal situasjon.

Jeg trakk frem en 5-euroseddel og sa jeg gjerne ville betale for å få lov til å ta bilder. Ingen reaksjon, ikke noen fremstrakt hånd, og jeg tenkte: ”Gjør jeg en feil nå?” Men så kom jeg raskt på en løsning, rakte femmeren til det kvinnelige medlemmet blant de fire, ei ung jente, og sa at kanskje damen kunne bruke den til noe hyggelig. Puh, heldigvis – hun stakk femmeren til seg. Og smilte.

Dessverre fikk jeg aldri noe navn på jenta, for Ulli pratet uopphørlig. En lang og ofte usammenhengende story of my life. Noen få spørsmål fra meg var nok. Jeg antar at historien hans er nokså typisk. Her er den:

Ulli, så vidt passert de seksti, har bodd på gaten i 27 år. Helt siden die Wende, altså gjenforeningen av de tyske statene i 1990. Han har åpenbart ikke hatt noen jobb siden den gang, i alle fall ikke noen fast. Men i DDR hadde han forskjellige jobber, ble omskolert et par-tre ganger og var faktisk faglært. Gift var han også, den gang, og har en datter som han ikke har sett på 28 år. Åpenbart på grunn av skilsmissen og vanskelighetene som vel var en grunn til den – jeg gjetter på alkoholproblemer. Han fortalte at han hadde drukket alt mulig forskjellig i store mengder tidligere, men ikke nå mer. Nå var det bare øl. Ulli vokste opp på barnehjem i DDR. Han og broren ble skilt fra hverandre og sendt til forskjellige barnehjem langt unna hverandre. Et hardt liv, sa Ulli. Men han berømmet barnehjemmene også, sa at de tok med barna på tur. En gang reiste de faktisk helt til Russland.

I løpet av årene på gaten har Ulli vært innom flere land, noen måneder eller år både i Polen, Nederland og Frankrike, og snakker alle disse språkene. Særlig liker han fransk. Og den franske høfligheten, det med at man blir tiltalt med monsieur og madame. Jeg fikk i god fransk stil kyss på hånden av gentleman Ulli. Og mange komplimenter for å se mye yngre ut enn jeg er og for å være slank og sporty. ”Respekt!”, sa Ulli, da jeg fortalte at jeg var langt eldre enn han trodde, faktisk hele 69 år. Ulli og vennene hans så sannelig ikke verst ut, de heller. Rene og pene i tøyet. Ulli fortalte at han ikke lot seg by avlagte klær på bymisjonen, han kjøper dem selv i butikken. På seg hadde han en ny og pen, svart joggedress.

Merk soveplassen med paraply for å stenge lyset ute. Profesjonelle uteboere, dette. “Kjøkkenet” er bak sofaen, der står ølflaskene på rad og rekke.

Nå spør vel leserne seg hva Ulli egentlig har å kjøpe seg klær – og øl – for? Jo da, Ulli har selvfølgelig trygd, det som kalles Harz IV (vier) her. Det er nesten ingenting, sa Ulli. Og det er riktig at 400 euro i måneden ikke er særlig mye å slå rundt seg med, i alle fall ikke om man har vanlige utgifter til husholdning og såkalt livsopphold. Livsoppholdet til Ulli består derimot av øl og noen nye klær, litt mat (kanskje), sovepose, liggeunderlag, et telt. I tillegg til trygden har Ulli pensjon fra DDR. Jeg spurte ikke hvor mye det dreier seg om. Men Ulli er altså litt spøkefullt å regne nærmest som en holden mann. Hvorfor da på gaten?

Det er slik at når man er Harz IV-mottaker, kan man søke om å få dekket husleien. Eller få bidrag til husleien. Harz IV-systemet betaler husleiebidrag opp til ca 400 euro i Berlin. Det er mye kritikk fordi dette beløpet er altfor lavt, det er ikke blitt hevet i takt med de raskt stigende husleiene i Berlin de siste årene. Det er ikke lenger mulig å finne en bolig med den husleien. I så fall ville det måtte letes lenge og vel, og bare i utkanten av byen. Og standarden ville mildt sagt være lav, det sier seg selv. Men hvorfor søker ikke Ulli om husleiebidrag og forsøker å finne en bolig? Jeg skulle ønske jeg hadde spurt om det. Jeg tenker å ta en tur til og snakke mer med ham. Men jeg tror jeg vet svaret. Et liv inne i et hus, en vanlig eksistens i en leilighet, i utkanten av byen der han ikke kjenner noen og der han antakelig vil føle seg utrygg og fremmed, frister ikke en som Ulli. Da heller friheten på gaten. Og tryggheten i å være fire. Jeg spurte hva de gjør når det blir kaldt, om de kommer seg innendørs i de mange tilbudene som byen da stiller til rådighet, hvor uteliggere får en seng for natten og frokost før de igjen må ut på gaten. Nei, svarte de fire, der er det for bråkete og utrygt. Her på elvebredden er det rolig og stille. De setter i stedet opp telt, og har dobbel sovepose. Kaldt, men det går. ”Så telt er lov, det blir ikke fjernet?” spurte jeg. Nei, det får lov å stå.

Den unge jenta hadde også hatt jobb, fikk jeg vite. Hun hadde arbeidet som redningsassistent, jeg fikk ikke helt med meg om det dreide seg om ambulanse, til vanns, eller hva. Vi kom inn på temaet overvekt – det er fryktelig mange overvektige tyskere – og det var da hun fortalte at hun hadde hatt ganske mange tunge løft i jobben sin grunnet overvektige mennesker. Nå hadde hun levd på gaten i tre år, sammen med kjæresten (han som sitter ved siden av henne på den provisoriske sofaen). Hun var pen. Bortsett fra tennene, som hadde mange amalgamplomber, også fortennene. Ullis tenner var heller ikke av de lekreste, noen manglet her og der og det var mye metall å se. Men dette er jo merkelig nok et svært vanlig fenomen også blant ”menige” borgere i Tyskland, i alle fall her i øst (jeg har forsket litt på det og kommer tilbake til saken ”tenner” i et annet innlegg – selv har jeg for sikkerhets skyld fortsatt tannlegen min i Oslo). Hun sa ikke så mye, det var tydelig at Ulli var sjefen og den som førte ordet. Men så sa hun plutselig, lavt og forsiktig: ”Kan jeg få si noe?” Jeg vendte meg mot henne og sa: ”Vil du spørre meg om noe?” ”Nei”, sa hun, ”jeg vil bare gjerne si at jeg synes du er så pen. Du stråler liksom.”

Jeg tror det er den fineste komplimenten jeg noensinne har fått. En jeg aldri vil glemme.

Etter hvert tok jeg avskjed – det skjedde ved gjentatt kyss på hånden og ”au revoir, madame”. Samt at jeg lovte å komme på besøk igjen.

Berlin, 1 oktober 2017

Diesellobbien kryper litt nærmere korset – men det hjelper ikke

En uke etter at diesellobbien kom med det latterlige forslaget å gi 2000 euro for å bytte inn gammel, forurensende dieselbil i nyeste modell eller i elbil, har de skjønt litt mer av hvor landet ligger. Neste tilbud var opp til 10 000 euro, avhengig av pris på nybil som kjøpes, og til og med påslag på et par tusen euro hvis det byttes til el, gass eller hybrid. Dette må skje innen utgangen av 2017.

Men det nytter ikke, sier miljøforståsegpåerne. Det er selvfølgelig bra hvis de gamle verstingene av noen dieselbiler, de før euroklasse 5 og 6, byttes inn i utslippsfrie biler (og fremfor alt skrotes – og noe annet blir det knapt mulig å gjøre med dem innen kort tid, allerede nå er de i ferd med å bli uselgelige som bruktbil). Men å bytte inn i de nye dieselmodellene, hjelper ikke det grann. Så lenge dieselbilprodusentene ikke er villige til å bytte ut hardwaren i disse euro 5- og 6-modellene. Det holder ikke å bare bytte til ny software som etter miljøorganisasjonene og forskernes beregninger vil gi maksimalt 5% forbedring i NOx-utslippene. Miljøminister Hendricks krever utskifting av hardware.

Hvis ikke, går det mot kjøreforbud for dieselbiler i tyske byer fra og med vinteren 2018. Det er så sikkert som amen i kjerka, for den ikke-statlige miljø- og forbrukerorganisasjonen Deutsche Umwelthilfe (DUH) har saksøkt 16 tyske byer fordi de har skadelige utslipp langt over det EU-reglene tillater. Forvaltningsretten i Stuttgart har sagt ja til at det skal være lov å skille mellom bilene, altså at noen får kjøreforbud, og dermed åpner det for kjøreforbud i alle de saksøkte byene.

Dette med kjøreforbud – og det dreier seg om det stolte tyske dieseleventyret – er en skrekk og gru for alle. For bilfabrikantene, selvsagt, men også for politikerne som er livredde for innbyggernes vrede, og for dieselbileierne som – med rette eller urette – mener å være avhengig av å kjøre bil og ser det som en innskrenkning av den hellige personlige friheten å ikke få kjøre sin bil dit de vil og når de vil.

Dette med at folk lider under luftforurensningen, har vært en ikke-sak til ganske nylig. Men også her, som på alle andre felt, kommer tyskerne etter der de nordiske landene har gått foran, det tar bare lenger tid i dette svært så tradisjonelt tenkende og handlende landet. Foreløpig har mediene for det meste fokusert på de som har størst problemer med luftforurensningen, som astmatikere, hjertesyke og folk med andre grunner til nedsatt helsetilstand. Men det begynner også å komme rapporter som slår fast at luftforurensing er usunt for alle, at den beviselig fører til helseplager og kanskje forkortet levetid.

Men det er lite fokus på allergier her i Berlin. Som allergiker har jeg alltid et svare strev med å forklare hva det går ut på, hvordan det kan arte seg. De er like storøyde hver gang. Jaså, mange allergikere i Norge, hva skyldes det? Bjørkepollen, nei så rart. Og det fører gjerne med seg allergi mot flere ting, jaså? Gress – å ja, Heuschnupfen, det har de hørt om. Og burot (Beifuss) sier du? Nei, så rart. Men beviselig er det jo ikke mer enn et par bjørker i Berlin, så det er ikke så merkelig at de ikke har hørt om dette, kanskje. De lar seg underholde av fortellingen om alle de rennende og kløende nesene og øynene hos norske elever og studenter som må få ekstra tid på eksamen. Norge er sannelig er merkelig land.

Tilbake til NOx og allergi eller overfølsomhet. Jeg tror nesten dette løser seg av seg selv og det raskere enn noen hadde tenkt. Og det kommer til å gå helt forbi dieselgutta. Fint om de skjønner at de må produsere utslippsfrie biler, ikke bare nye dieselbiler med tvilsom software som gir riktig utslipp i laboratoriet men ikke ute i kulda. Total ombygging må til, akkurat som miljøministeren krever. Og eller elbilproduksjon i stor stil. Tyske produsenter lager jo også kjempegode elbiler etter hvert med god rekkevidde. Å lage bil, det kan de. Det skal de ha.

Men det er selvfølgelig også miljøproblemer forbundet med elbilproduksjon og –bruk i et land som fortsatt lager elektrisitet ved hjelp av brunkull. I alle fall i overskuelig fremtid. Og batteriproduksjon, som bilprodusentene nå sier de vil ha i Tyskland – ikke bare i Kina – selvsagt for å kunne holde sysselsettingen og lønnsomheten oppe i denne bransjen, har beviselig mange problematiske sider.

Utviklingen kommer til å gå raskere enn disse herrene i automobilbransjen helt klarer å innse, tror jeg. Jeg støtter meg på det de unge sier og gjør, som jeg var inne på i tidligere blogginnlegg (Die Berliner Luft). De har begynt å ta til motmæle i media, gjør oppmerksom på at de ikke er så veldig interessert i å eie bil lenger. I alle fall ikke i de store byene. Jeg skrev i det tidligere innlegget at bare 50 prosent av familiene i Berlin har egen bil. Nå forteller media at blant de unge i Berlin, de under 30, er det bare omtrent hver tiende som eier bil. For det første ser de ikke behovet for å ha bil. For det andre er det alle slags gode muligheter til å disponere bil hvis de skulle trenge en. Carsharing, nemlig. Så slipper man høy forsikring og parkeringsproblemer (disse bilene – Car2Go – har lov å parkere alle steder det finnes en plass).

Dessuten er det selvkjørende biler og busser. Jeg spår at disse kommer før vi får snudd oss. I skrivende stund er det en selvkjørende minibuss som prøvekjøres – prøvekjører, må jeg vel si i dette tilfellet – rundt omkring på sykehusområdet til Charité i Berlin. (Her skulle det helst vært et bilde av den, men jeg klarte ikke å finne den da jeg var bortom Charité som snarest, kanskje er prøvekjøringen slutt.) Det blir altså billigere og enklere for alle å komme seg frem også hvis en behøver noe annet fremkomstmiddel enn sykkel, tog og trikk, og uten å behøve å eie noe slikt fremkomstmiddel selv. Og det er å vente at de fleste av disse bilene kommer til å være utslippsvennlige. Så må det infrastruktur til, og det er vel heller ikke på det punktet noen stor spådomskunst å regne med at den kommer, raskt.

Fra en pasjonert ikke-bileier og ikke-bilfører: Jeg er en hardhjertet kvinne – jeg har ikke den minste medlidenhet med alle de (menn?) som føler at verdigheten, friheten og hva det nå måtte være står på spill hvis de ikke lenger eier ett eller to stinkende kjøretøyer å kjøre eller stelle og stulle med. Okei da, jeg skal gjøre et unntak for de som bor på landet og i småbyene. Men ikke i Berlin, eller Oslo for den saks skyld.

Med arie som fødselsdagssang

Fødselsdagen min den 13 august – 69 år, ikke noe å skjule, det – feiret Mari (datteren min, som er på besøk i anledning fødselsdagen) og jeg på litteraturhuset i Berlin. Det er nok det absolutte favorittstedet mitt, men jeg spiser ikke daglig der, til det er det for dyrt.

Litteraturhuset er verdt et besøk, anbefales. Det ligger i Fasanenstrasse i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf, i et skal vi kalle det høyklassestrøk, litt á la Frogner i Oslo. Litteraturhusets kafé frekventeres av det som i Norge ofte kalles kultureliten.

Bildet nedenfor er fra den ytterste delen av kafeen, som kalles vinterhagen. Med vakkert smijernsinnrammet glasstak og interessant kunst på veggene. Også selve bygningen er interessant og fredet, et av de siste patrisierhusene i Berlin. Det var en gang eid av en velstående familie – for igjen å sammenligne med Oslo: omtrent som villaene i Homansbyen. Ved siden av litteraturhuset ligger enda en slik villa, Käthe Kollwitz-museet. Mellom villaene en stor, parklignende hage. I hagen har kafeen utendørs servering, svært populært og nesten alltid fullt. Da er det helt greit å spørre om lov til å sette seg ved et bord som allerede er opptatt. Slik gjør vi det her i Berlin. Og så kommer man ofte i snakk og lærer mye nytt.

Café im Literaturhaus

Mari og jeg kom også denne kvelden i snakk med en annen gjest, i dette tilfellet en eldre herre ved nabobordet. Også det skjer ofte i Berlin, at man utveksler noen ord med dem man sitter rett ved siden av, ofte ganske tett sammen når det er fullt av gjester. Du kan lære mer om land og folk på denne måten enn på de fleste andre måter, i alle fall raskere. Herren ved nabobordet – for dette var virkelig en herre, en distingvert, velkledd eldre mann, høflig selvsagt, det er tyskere alltid – spurte oss om det var svensk vi snakket. Tyskerne kan som regel høre at det er et skandinavisk språk, men selvsagt ikke hvilket. Slik kom vi altså i snakk. Herren – Efraim Habermann – er en kjent fotokunstner, viste det seg. Han skaper fotokunst av minimalistisk karakter i svart-hvitt og gråtoner, helt nydelig. Kafeen i litteraturhuset har en samlebok med Habermanns bilder, og kelnerne hentet boken til oss. Nedenfor er to lenker til Habermanns bildekunst.

Habermann er jøde og unnslapp så vidt Holocaust. En ganske vanlig historie i denne byen, hvor det igjen bor nesten like mange jøder som før krigen. Antallet er grundig fylt opp av russiske jøder, som har kommet etter die Wende, altså gjenforeningen av de tyske statene i 1990, og av mange som har kommet tilbake fra Israel. Habermann hører til sistnevnte kategori. Han er en av de opprinnelige Berlin-jødene. Faren hans klarte så vidt å få familien ut og til Palestina før de store jødedeportasjonene startet. Da var Efraim 6 år, han er altså nå 84. I 1957 kom Efraim Habermann tilbake til Berlin. Da hadde han gjort ferdig militærtjenesten i Israel og hadde lært teknisk tegning i militæret.

I Berlin arbeidet han først som grafisk tegner, men etter hvert ble fotokunsten hans kjent og benyttet av aviser og tidsskrifter. Bildene hans er også kjøpt inn av flere av Berlins kunstmuseer.

Nå bor han i nabolaget til litteraturhuset – der har han bodd i 40 år – og er stamgjest på litteraturhusets kafé. Hver kveld sitter han der med sin kaffe og fører ”hoff” – en mengde mennesker kommer bort og snakker med ham. Mange av dem er åpenbart også kunstnere, kanskje også kunstprofessorer eller -kritikere, det er mange slike på litteraturhuset. Kelnerne, særlig de kvinnelige, svermer rundt Habermann. De sier ”du” til ham, det er ikke vanlig.

I boken kelnerne kom med, som vi straks leste i, sto det at Habermann ikke gjerne snakker om fortiden, altså barndommen i nazi-Berlin og hvorfor han vendte tilbake. Det spurte vi ham altså ikke om.

Det viste seg at Habermann ikke bare er fotokunstner, han er også amatør-operasanger. Da han fikk vite at det var min fødselsdag, sa han: Det er verdt en arie. Så reiste han seg, bredte armene ut og sang en opera-arie! Fra Rigoletto, viste det seg. Med kraftfull stemme. Vidunderlig at en så gammel, tynn mann kan ha en slik stemme. Han sang hele arien – i alle fall virket det slik for meg, jeg er ikke operakjenner. Alle gjestene i restauranten klappet. Dette er kanskje det snodigste som har hendt meg på en fødselsdag – og jeg har fått et minne for livet.

Nedenfor er det bildet jeg tok av Habermann da han forlot kafeen. I sin sedvanlige lyse kappe selv om det er sommer – den bærer han visstnok til alle årstider. Jeg burde selvsagt hatt et bilde av ham fra sangseansen – men da var jeg for overveldet til å summe meg til å fotografere.

Her er lenke til noe av fotokunsten til Efraim Habermann – ”Berlin Stilleben”.

http://lehmstedt.de/habermann.htm

Og her er det også akvareller: http://www.f-37.bar/efraim-habermann-i-aquarelle-und-fotografien/

Jeg i porten til litteraturhuset

Fortsatt våte føtter

25 juli 2017: Regnet fortsetter, og fortsetter, og fortsetter i Berlin og hele mellom-Europa. Mens Portugal brenner og Roma smelter. Ingen tvil om at det dreier seg om ”die Wende” – klimaskiftet.

Skybruddene og styrtregnet har fortsatt i juli med gjentatte oversvømmelser. Nå har det gått over i varig regn – Dauerregen – i to hele dager uten stopp.

Her et foto hentet fra Berliner Zeitung som illustrerer tilstanden for skinnegående trafikk. Fotografiet av trikken ble sendt ut på Twitter av BVG (Berliner Verkehrsbetriebe, altså lokaltrafikkselskapet), samtidig som meldinger ble sendt over radio og sosiale medier om to stengte undergrunnsbanestrekninger. Men trikken gikk …

Foto av Jaro Wernicke på Twitter, publisert av BVG

Våte føtter i Berlin

Berlin har mye vann, mer enn andre innlandshovedsteder: elver, kanaler, havnebassenger og flerfoldige store og små sjøer.

Ikke alt vannet er like ønsket. Noe er direkte uønsket og plager oss med ujevne mellomrom. Ikke alltid og hele året, selvsagt, men etter særdeles kraftig styrtregn. Det er statistisk 11 slike regnskyll i året, i fremtiden regner klimaforskerne med 15 til 17 dager. På slike dager flyter det i Berlin. Avløpssystemet klarer ikke å ta unna de enorme nedbørsmengdene og gatene blir omgjort til sjøer, kjellere og undergrunnsstasjoner fylles med vann, trær faller over hus og biler. Nylig måtte en hel bygård evakueres fordi vannet gravde ut fundamentet og det var fare for at huset kunne rase sammen. Det dreier seg om, som Berlins aviser kaller det, hjemmelaget oversvømming.

Denne dramatisk våte tilstanden er ikke noe nytt. Men ifølge forskerne er uværene både blitt kraftigere og skjer hyppigere. Og mens voldsomme nedbørsmengder på kort tid med lyn og kraftige tordensmell etter min erfaring fra sju år i denne byen pleier å gå over etter et par timer eller så – selv da med kraftige oversvømmelser fordi det kom så mye nedbør på så kort tid – varte den store regnstormen den siste dagen i juni et helt døgn. Oversvømmelsene ble av lang varighet. Selv motorveier ble stengt i timevis. I et boområde i utkanten av byen, som ligger litt lavt i terrenget, varte oversvømmelsen og strømløsheten i tre døgn. Det kom like mye regn på 24 timer som ellers på et halvt år.

29 juni 2017 Berlin indre by. Foto fra Berliner Zeitung

Ikke europeisk innlandsklima lenger

At det er slike klimaforhold i Berlin, forbauser sikkert mange nordmenn. Man tenker jo at byen ligger i sentral-Europa, der er det vel kalde vintre og varme somre, og stort sett tørt. Og det stemmer. Det var før, det. For eksempel i 1946 og -47. De etterkrigsvintrene har gått inn i historien som de kaldeste og hardeste noensinne. Det var sammenhengende kulde, ned til 20 minusgrader, i mange uker og folk frøs i hjel i kjellerne der de fortsatt holdt til i utbombede hus og fortvilet forsøkte å skaffe brensel for å holde liv i seg og familien. Jeg har selv opplevd kalde vintre i min nokså korte botid i Berlin. Vinteren 2010-2011, min første vinter her, hadde vi snø som ble liggende i tre uker, deretter fimbulvinterkulde i ytterligere noen uker med sno fra øst – jeg kaller det sibirkulde. Siden har temperaturen stort sett holdt seg over null om vinteren. Riktignok med en isnende vind, slik at det virker kaldere enn det i virkeligheten er. Men ingen frost. Plenene holder seg grønne. Og det er svært sjelden snøfall. Det regner en god del, men ikke slike regnskyll som om sommeren. For det meste dreier det seg om duskregn og yr – ”Nieselregen”, som det heter.

Schwül

Om sommeren er det ofte svært fuktig og lummert. Det kan være tungt for en nordboer å venne seg til denne fuktigheten, men man akklimatiserer seg etter hvert. ”Man gewöhnt sich”, som man sier her. For dette været har det tyske språket et uttrykk som uerfarne tyskbrukere lett kan gå seg vill i. Fuktig og lummert vær betegnes som ”schwül”. Faren for forveksling er stor siden ordet for homoseksuell er ”schwul”. To små prikker kan gi pinlige konsekvenser hvis man går i surr. Det ville jo unektelig være pinlig å betegne været som ”homo”, eller enda verre, kalle en homoseksuell for en ”lummer” fyr.

Det fuktige været medfører at etter høye temperaturer – i Berlin går temperaturen raskt opp i 30 grader eller mer – følger kraftige regnskyll, gjerne inklusiv torden og lyn. Gjerne om kvelden og natten. For meg virker det som om all fuktigheten har samlet seg der oppe og bare MÅ ned, og det holder på til det er tomt. Det er ganske besnærende så lenge man slipper å være ute mens det skjer. Som regel kan man søke ly kjapt – det finnes jo en kafé for hver femte meter, så å si. Under slike regnskyll får kneiper av alle slag plutselig høykonjunktur i salget av kaffe. Det er åpenbart stor forståelse hos mottakerne av hastige mobilbeskjeder om at man er værfast. Som sagt, det varer jo gjerne ikke så lenge.

Klissvåte sykkelturer

Men det hender også at man er ute på sykkel langt fra muligheter til å søke ly. Jeg har vært oftere gjennomvåt i mine år i Berlin enn i hele mitt tidligere liv i Norge. Et liv i Oslo-regionen, bør jeg kanskje legge til, ikke i Bergen, for eksempel. En uværskveld for få uker siden ga jeg, allerede klissvåt, opp å sykle hjem, låste sykkelen i et av byens tusenvis av sykkelstativ som er fastmontert langs gater og på plasser, og kapret en taxi. Å sykle de 45 minuttene hjem var verken fristende eller trygt. Ikke bare fordi veibanen var blitt til en innsjø, men også fordi det ved regnvær er såpeglatt på fortauer og sykkelstier, som stort sett er belagt med brostein og steinplater. Berlins mange trær langs fortauene skiller ut en mengde partikler fra blomstringen eller hva det nå skyldes (biologi var aldri mitt fag), i alle fall ligger det masse rusk på bakken som blandet med vann blir til en grøt som gjør underlag av brostein såpeglatt.

Et kyss på Ku’damm. Fra Berliner Zeitung 29 juni 2017

Praktiske berlinere

Som nevnt varer uværet som regel kort. Men siste torsdag i juni varte det hele dagen og natten med uforminsket styrke, og fortsatte med litt mindre kraft neste dag og enda en dag. Det var mye vått skotøy å se. Jeg hadde tatt på meg Reebok-skoene i den tro at de ville være nokså vanntette. Der tok jeg feil. De måtte gi opp kampen mot vannmassene, både vannet som kom ovenfra og vannet som dekket gatene, og brukte tre dager på å tørke. Neste dag hentet jeg fram de godt impregnerte vinterstøvlene. Ganske mange andre hadde også tatt i bruk vinterstøvlene, på første dag i juli. Berlinerne er praktiske folk, de kler seg etter været. Allværsjakker med hette. Om vinteren lue i tillegg. Sjelden paraply, bare ved slikt uvanlig langvarig og kraftig regnvær. Stort sett dreier det seg ellers om ”Nieselregen”, og under de svære trærne langs fortauene blir man knapt våt.

Annerledes er det ved skybrudd. Da er selv ikke paraply til videre hjelp. Man blir klissvåt fra knærne og ned. Og hva med den dryppende paraplyen når man skal inn på overfylte trikker og busser? Også der har de praktiske berlinerne en løsning, særlig godt voksne kvinner av husmødretypen. De bringer plastposer, type brødpose, med i vesken. Ned i plastposen stikker de den dryppende paraplyen og vips! – drypper den ikke på en selv eller andre. ”Se her, bruk denne”, sa nylig en praktisk dame ved siden av meg på trikkeholdeplassen og rakte meg en plastpose der jeg sto og strevde med å rulle sammen den klissvåte paraplyen før jeg skulle inn på trikken.

Tekniske løsninger må til

Her kommer noe som vil være interessant for de ved HiØ som forsker på problemet overvann i Fredrikstad ved store regnmengder – som jeg vet det er noen som holder på med. Forskere ved Berlins tekniske universitet (TU) har arbeidet en stund med temaet ”oversvømmelse i Berlin ved skybrudd”. De har sett på et kinesisk eksempel: Sponge City. Uttrykket innebærer at Berlin i fremtiden skal utstyres med muligheter for å ”suge” opp alt overskuddsvannet ovenfra. Det planlegges oppsamlingssisterner, en slags mellomlagring, av vannet før det kan slippes ut i avløpssystemet på kontrollert måte. Disse lagrene har vann- og avløpsmyndighetene allerede begynt å anlegge under gater og plasser, og overskuddsvannet blir ledet dit gjennom kanaler. Forskerne foreslår også å anlegge fordypede grøntarealer i striper langs gateløp, som skal virke som drenering, og at det – som i tidligere tider – bør være et porøst, gjerne gressbevokst, felt mellom trikkeskinnene i stedet for asfalt.

Ved nyplanting av trær bør det lages en slags gruve der det samles opp vann. Etter hvert kan dette også gjøres ved de eksisterende trærne, vel og merke når de skal erstattes fordi de er døde. Å hugge et tre av andre grunner i Berlin, er helligbrøde. Berlinerne elsker trærne sine og passer godt på dem. Byen har mer enn 400 000 ”offisielle” gatetrær og i tillegg et ukjent antall på private tomter. Trærne i Berlin er nummerert! – hvert tre har sitt nummer. Å felle et tre uten tillatelse er grov miljøkriminalitet.

Et ytterligere tiltak er flate, bevokste tak, altså tak med grøntanlegg, som det finnes mange av og det blir stadig bygd flere. Disse virker som en svamp med kanaler som forsinker utrenning i avløpssystemet ved at regnet blir ledet inn i sisterner eller dammer.

Dessverre for denne ideen er byggfirmaene i Berlin omtrent som de fleste andre i bransjen – de slurver og sparer penger. I gården der jeg bor, som har fasade fra 1879 og er totalrenovert innvendig, er det bygget på en toppetasje, et slags penthouse med yttervegger av glass fra gulv til tak. Oppå er det anlagt en takterrasse med beplantning: siv, gressarter, forskjellig type mose og stenbedplanter. En del er privat og tilhører toppleilighetene, og en del er fellesareal til glede for alle beboerne. Veldig populært. Med fantastisk utsikt. Problemet, for dem i toppetasjen, er at det ikke er tett. Et knapt fire år gammelt tak må skiftes ut.

Berlins anleggsplasser – den reneste turistattraksjon

Det er altså mange gode forslag. Forskerne mener tiltakene vil virke godt. Når de en gang er på plass. Det kan vel ta tid. Vi berlinere er vant til byggeplasser som plutselig dukker opp for så å bli stående i måneder, ofte i flere år. Gamle vannrør sprekker til stadighet. Rett som det er finner man en udetonert bombe fra 2. verdenskrig, da må det evakueres, sperres av, graves, kjøres bort og uskadeliggjøres. Akkurat disse tilfellene er som oftest overstått raskt. Men så er det de langvarige byggeplassene: boliger til de titusenvis nye innbyggerne byen vokser med hvert år. Og enda mer langvarige prosjekter som har vært i gang i flere år: renovering av operaen, gjenoppbyggingen av byslottet, som skal bli et hypermoderne museum – Humboldt Forum (skrivemåten med særskriving uten bindestrek har satt mange i harnisk) – og forlengelse av undergrunnsbanens linje 5 fra Alexanderplatz til Brandenburger Tor, som medfører at Unter den Linden har vært byggeplass i mer enn fem år. Vi berlinere tar det med stoisk ro der vi snirkler oss rundt stengsler og hull i bakken. Byggekranene utgjør en tydeligere Berlin-silhuett enn fjernsynstårnet på Alexanderplatz. Berlin-humoren slår til med sedvanlig ironisk navnegiving. Tidligere ble Berlin betegnet som ”den delte byen”, nå kaller vi den ”den uferdige byen”.

Berlin har mer vann enn noen annen storby jeg vet om – med unntak av Venezia. Dette er ønsket vann: elven Spree som bukter seg gjennom byen med mange havnebasseng og sjøer, og kanaler på kryss og tvers. Tidligere byens viktigste ferdselsårer fulle av lektere med kull og annet gods, nå til rekreasjon med turistbåter i ett kjør og med grøntanlegg og kafeer og strandbarer langs vannveiene. I tillegg har vi altså det ikke ønskede vannet. Inntil videre må vi nok belage oss på mye uønsket vann og hyppig vått skotøy. Jeg tror det var en tabbe å gi bort gummistøvlene da jeg flyttet fra Norge.

Die Berliner Schnauze

Om berlinerdialekten, kanskje helst for tyskkyndige

Berlinerne er kjent for kjeften sin, altså ”die Schnauze”, som er litt småfrekk og veldig direkte. Litt norsk, på mange måter. Jeg liker det godt. Walter Benjamin og andre Berlin-flanører har skrevet om denne frekke kjeften lenge før meg.

Berlin-dialekten er nokså spesiell, lett blanding av platt-tysk og høytysk og vel også noe påvirkning fra alt det jiddiske, og kanskje også de slaviske språkene rett rundt hjørnet, skulle jeg tro. Og de som bruker den ufortynnet og ekte – det er gjerne håndverkere og slike kategorier – prater også gjerne og mye. På grunn av vannlekkasjer og annet har jeg rik erfaring med håndverkere. Å ha dem i arbeid hjemme hos seg, medfører mange og lange samtaler. Det vil si – samtaler: Det dreier seg stort sett om enetale. Slik også når man en sjelden gang treffer på en drosjesjåfør som er vaskeekte berliner (de fleste er russere eller tyrkere). Jeg forstår stort sett halvparten av det de sier. Men det er enkelt – det gjelder bare å komme med de riktige, bekreftende lydene på rett sted, så går det av seg selv. Det dreier seg om selvgående monologer.

Berlindialekten bytter ut g med j, altså jesagt i stedet for gesagt. Du kan høre en fyr rope til arbeidskompisen sin når de driver på med for eksempel pålasting på et lasteplan: ”Allet jut!” (= alles gut, altså: greit/alt i orden). Ich heter icke, nicht blir til nischt, einer blir til eener, auch til ooch. For eksempel slik: Ick hab det jar nischt jesagt (vær så god, tolk selv). Eller: Keener weiss wat de lieba Kanzlerin jemeint hat.

Et sighseeingbuss-selskap har malt følgende på toetasjesbussene sine: Kommense rein könnense rauskiecken. Utlagt til høytysk: Kommen Sie herein, dann können Sie hinausgucken.

A pro pos ”ooch”: Det hendte i DDR-tiden et par ganger at DDR-borgere flyktet via Tsjekkoslovakia, som det het den gangen, kapret et LOT-fly og tvang det til å lande på Tempelhof i Vest-Berlin. Berlinerhumoren var raskt ute med navngiving. Ifølge berlinerne sto forkortelsen LOT for: Landet ooch in Tempelhof.

Kunstneren Heinrich Zille tegnet og filmet Berlins folkeliv og fattigdom rundt 1900 og er en viktig kilde både til livet blant Berlins lavere sosialgrupper og til berlinerdialekten. Her er en tegning jeg setter særlig pris på. På Zilles tid kom folk i tukthus hvis de hadde satt seg i gjeld de ikke kunne betale tilbake, altså i gjeldsfengsel. Mange fedre med stadig flere barn kom nok i den situasjonen. Her gleder de største barna seg til faren kommer hjem fra tukthuset, og særlig til å vise ham det siste skuddet på stammen, tydeligvis tvillinger. De tror han vil bli så glad:

Vater wird sich frei’n, wenn er aus’t Zuchthaus kommt, det wir schon so ville sind!

Fattigunger i Berlin, tegnet av Heinrich Zille 1904

Schönhauser Allee og Einstein Kaffee

Kjøpesenteret Allee Arkaden i Schönhauser Allee er min favoritt. Ikke egentlig kjøpesenteret i seg selv, selv om det er praktisk å få alt under samme tak. Men Einstein Kaffee rett ved inngangen. Dit må jeg stadig, for å sitte med en avis og betrakte livet rundt. Og det er mye liv rundt når man er i Schönhauser Allee. Dette hjørnet av byen er blant det mest urbane jeg vet om – jeg får assosiasjoner til de aller mest kjente og største metropolene, som New York med sitt Bronx. Der er det også høybane, som jeg har sett på film og alltid har vært fascinert av. Her har jeg min høybane helt på hjemmebane. Nemlig undergrunnslinjen U2, som til tross for betegnelsen U-Bahn går som høybane store deler av strekningen. Langs hele Schönhauser Allee.

Schönhauser Allee U-Bahnhof med tog, sett fra Einstein Kaffee

Dette var den viktigste gaten i det tidligere Øst-Berlin. Unter der Linden, sier du? Glem den. Der var det bare museer, opera og universitet. Ingen bodde eller bor der, den gaten er bare til fint. Men i Schönhauser Allee var det også den gang mange butikker og kneiper av alle slag, vel, ikke så mange og så variert som i dag, men likevel. Og også den gang sto det alltid unge musikanter og spilte under buene under U-Bahn-stasjon Schönhauser Allee. Det ble åpenbart tolerert. Det var jo også her i Prenzlauer Berg at de opposisjonelle og kunstnere av alle slag bodde. En spasertur fra Alexander Platz oppover Schönhauser Allee anbefales. En tur på tre kvarter eller så.

En cellist denne gang, under buene til Schönhauser Allee-stasjonen

Og her er det altså mer urbant enn de fleste andre steder. På ett og samme sted møtes her ved kjøpesenteret en U-Bahn i form av høybane, en S-Bahn på tvers under den, en trikk, en firefelts gate, sykkelsti og fortau på begge sider. Og mennesker i alle retninger, gående, syklende og de som går inn eller ut av kjøpesenteret. Lydbildet er overveldende. Først, før en småbynordmann venner seg til dette lydbildet, treffer det slik at man nærmest blir slått bakover. Men man venner seg raskt til det, i alle fall jeg – men så liker jo jeg denne scenen. Jeg elsker å sitte på Einstein Kaffee med en kaffelatte – som for øvrig her i Tyskland oftest kalles Milchkaffee – og en avis og bare være til. Være til stede, kikke på menneskene som farter forbi eller sitter på kaffebaren. Da er jeg helt i min egen verden, inne i lesingen og observasjonene, og den overveldende lyden blir bare en lydkulisse.

O fryd! – ved pent vær står det en lirekassemann foran kjøpesenteret. Lirekassespillerne har fascinert meg siden barndommen. Det var ikke noen igjen av dem i min barndom, så kunnskapen hadde jeg fra gamle bøker og filmer. I Tyskland er det blitt en kult – med for eksempel årlige møter blant lirekassemenn og –damer. Omtrent som julenissenes årsmøter, altså. Den sprø, gammeldagse lyden til ”min” lirekassemann blander seg med den moderne og overveldende, men han høres godt likevel.

Lirekassemann med påkrevd apekatt, nå til dags riktignok et stoffdyr

Bar Gagarin – og mye mer

Undringsvandring på café

Gagarin var den store helten både i Sovjetunionen og DDR. Bar Gagarin er en café med russisk kjøkken og ligger i Prenzlauer Berg, i hjertet av det som var hovedstaden i DDR, altså Øst-Berlin. Eller som det het på DDRsk: Berlin, Haupstadt der DDR. Ingen ”øst”-betegnelse eller annen nedvurdering. Tvert imot var det jo den andre delen som måtte ha en retningsbetegnelse for i det hele tatt å eksistere. Ifølge en forfatter som vokste opp i Vest-Berlin: ”den halve byen som ikke lenger finnes”.

Men altså: Bar Gagarin, ved Wasserturm i nærheten av Kollwitzplatz.

Vanntårnet er det eldste i Berlin, fra 1877, og forsynte arbeiderbydelen Prenzlauer Berg med nødvendig vanntrykk. Nederst i tårnet, under vanntankene, var det leiligheter for de som arbeidet på vannverket. Det er det fortsatt, hele ni leiligheter av forskjellig størrelse og i flere etasjer. Det skal være stor rift om dem, forståelig nok. Ofte går jeg rundt tårnet og forsøker å titte inn i disse leilighetene, jeg undres på hvordan en leilighet i et rundt tårn ser ut. Stakkars beboere som må finne seg i slike ”kikkere”. Det finnes åpenbart flere enn jeg med manglende folkeskikk, for beboerne forsøker å skjerme seg med gardiner og planter, det er nesten umulig å se inn.

Nazistenes første konsentrasjonsleir

En gang var det konsentrasjonsleir her, i maskinhuset tilhørende tårnet. Det uvanlige ved denne konsentrasjonsleiren – om vi i det hele tatt kan snakke om ”vanlig” ved konsentrasjonsleirer – er at den ble anlagt allerede i 1933, som den aller første under nasjonalsosialismen. Den varte bare i et knapt år, det var vel ikke så ønskelig å ha slike leirer i Berlin – uheldig for omdømmet kanskje. Men i løpet av den korte tiden greide SA likevel å torturere og ta livet av en god del kommunister, sosialister, jøder og andre uønskede individer. Det er to minnetavler utenfor tårnet. Den ene ble satt opp i DDR-tiden. Så kom det en ny 2005. Man syntes vel at det var på sin plass med mer nøytral informasjon. Den nyeste tavlen kunngjør ganske enkelt at her lå den første konsentrasjonsleiren i nazitiden. I DDR-sjargong får vi på tavle nummer en vite at her ble ”rettskafne tyske motstandskjempere ofre for fascistiske mordere”.

Jødisk-russisk

Og like ved ligger altså Bar Gagarin. Med street art-bilde av kosmonauten på hele kortveggen.

Og russisk kjøkken, som også naborestauranten Pasternak og flere andre i nabolaget. Kjøkkenet er jødisk-russisk. Dette har sin helt naturlige forklaring: Det har vært stor innflytting fra Russland og Ukraina i årene etter ”die Wende” – gjenforeningen av de to tyske statene. Mange av disse innvandrerne er jøder. Størrelsen på den jødiske befolkningen i Berlin nærmer seg nå det den var før nazitiden. Men medlemmene i den jødiske menigheten i dag skiller seg sterkt fra Berlins jøder den gang – nettopp ved å skille seg ut: Det snakkes russisk, og i mange av forsamlingshusene praktiseres ortodoks jødedom. I det jødiske forsamlingshuset rett ved meg utdannes ortodokse rabbinere. Huset er til enhver tid godt bevoktet av to bevæpnede politimenn utenfor inngangen, liksom alle andre bygninger her i byen der det foregår noe som har jødisk tilknytning. Berlin har, ironisk nok, blitt den tryggeste europeiske byen å bo i for jøder.

Prenzlauer Berg og hipstere

Interiøret i Bar Gagarin er berlinsk moderne. Det vil si en lett blanding av alt, som om det var hjemme hos en av Prenzlauer Bergs mange hipstere. I dette tilfellet en miks av amerikansk 50-tall, en kvasi-diner (”kvasi” er for øvrig det kanskje mest benyttede ordet blant disse hipsterne) med røde skaistoler og -sofaer og små bord i malt metall. Dertil stålamper med tynne skjermer i oransje og gult, de minner meg sterkt om noe fra mitt eget barndomshjem, altså Norge anno 1960 eller der omkring. Over bardisken hengelamper i art deco-stil, type ”fotolampe”. Midt i det hele en kelner med bakgrunn fra Afrika. Han har tydeligvis ikke kommet i de seneste årene, som mange andre arbeidstakere på restauranter og i butikker i Berlin. Genuin tysk aksent, han er åpenbart oppvokst her. Jeg begynner en liten undring om mulig opphav. Foreldrene hans kan jo ha kommet til Tyskland etter die Wende, med eller uten ham, altså til forbundsrepublikken.

DDRs vennskapsarbeid med Afrika

Men jeg funderer videre: Kan det ikke også tenkes at foreldrene, eller en av dem, kom til DDR for å arbeide i industrien? Det ble drevet utstrakt ”vennskapsarbeid” fra DDRs side overfor afrikanske stater med riktig politisk farge, altså med et sosialistisk ettpartisystem. Spesielt Angola og Mosambik. I sistnevnte var det dessuten borgerkrig. Det var tusenvis av mosambikanske ”vennskapsarbeidere” i DDR, de ble lovet fagbrevopplæring, men det ble med hjelpearbeiderstatus for de fleste. Det triste for mange vennskapsarbeidere var at de ble uglesett og måtte reise hjem da Muren – og regimet – falt. Det var mange nok av DDRs egne innbyggere, 60 prosent skal det visst ha vært, som måtte søke sine egne jobber, det var ikke snakk om å finne plass til utlendingene. Noen ble sendt hjem, andre, vietnamesere og kubanere, ble hentet hjem av sine egne regimer. Det hendte nok ikke så sjelden at de som ble sendt hjem allerede hadde stiftet familie i DDR med en tysk kjæreste, men det var ingen kjære mor, ut måtte de. Disse barna ble altså farløse.

Bare ankler om vinteren

Slik undrer jeg videre om bakgrunnen til kelneren på Bar Gagarin, en ung, svart tysk mann. Jeg burde kanskje ha spurt ham selv. Men det er jo litt flaut, og dessuten er han gått av vakt. Det har kommet en ny, ung kelner. En av de typiske og moderne, han står i stil til interiøret. Hårtopp øverst på hodet, svarte øredobber, svarte store briller, kort skjegg og bart. Svarte jeans og svarte sneakers. Men hei sann, han har sokker i skoene, veldig fornuftig. Det er vel ikke helt hipster-riktig, jeg har merket meg at det skal være bare ankler i år. Ingen sokker i skoene, eller kanskje er det småsokker som ikke synes over skokanten. Vi er vant til det fra jenter, om sommeren. Men også menn? – og om vinteren, i null graders kulde? Motens veier er som kjent uransakelige. Og ikke bare det, det er bent frem dumt og helsefarlig. Øverst på kroppen har disse barfotede moteløvene kjempedigre skjerf. Og luer.

Verken sokker eller hansker

Det er forresten ikke bare anklene som er nakne og rødblå av kulde, men også hendene. Hansker er noe berlinerne ikke bruker. Selv når de sykler. Frosne, røde hender. Som oftest stikkes de i lommene. Av en eller annen merkelig grunn er ikke hansker vanlig påkledning her. Spesielt ikke hansker av skinn, som jo er det vi nordmenn vanligvis forbinder med hansker. En gang la jeg fra meg hanskene på stolen jeg satt på da jeg prøvde sko i en butikk. Da jeg etterpå sto ved disken og skulle betale, minnet ekspeditrisen meg bekymret på å ikke glemme skinnhanskene mine. Skinnhanskene. Ikke bare hanskene. Det er dårlig utvalg av hansker, altså skinnhansker, i varehusene, Karstadt for eksempel. Vanter, derimot, finnes det stort utvalg av. Hvis folk bruker noe på hendene, er det vanter. Jeg har også kjøpt meg vanter, som jeg bruker når jeg sykler for å spare hanskene, altså skinnhanskene, fra å bli ødelagt av eventuelt regn. Jeg har ennå ikke funnet forklaringen på det hanskeløse Berlin, men kommer tilbake med senere rapport skulle årsaken åpenbare seg.

Epper og hekkere

Ved bordet ved siden av meg sitter tre menn bøyd over laptop-ene sine og holder på med noen IT-greier. De snakker om apper. Eller epper, som det uttales her. En epp, en hekker (hacker), en hendi (handy). Hendi betyr mobiltelefon. Altså: mobilnummeret ditt er et hendinummer.

De hjemløse

En uteligger kommer inn med gateavisen Strassenfeger. Han får lov til å gå rundt i lokalet. Deretter spør han pent om å få benytte toalettet, og får lov til det også. Slik er det her, toleransen og oppførselen overfor disse – svært mange – på bunnen av samfunnet er langt bedre enn i Norge. Også på S-Bahn og U-Bahn er de med avisene sine. Men de selger ingen aviser, ber bare om ”eine Spende”. Kanskje ingen er interessert i avisen. Men heller ikke mange gir en slant. Det er jo så mange å gi til, kanskje er det derfor. Men de husløse er både blide og høflige, oppegående i hodet og kan samtales med. De holder til med hundene sine rundt stasjonsinngangene, godt innpakket i tepper og soveposer. I trappen opp til S-Bahnstasjonen på Savigny Platz sitter alltid ei ung jente med to store hunder. Hundene er skjønne, og ligger helt fredelig der hele dagen. Jenta er smilende og hyggelig, og stolt av hundene sine. Ved inngangen til matmarkedet der jeg handler dagligvarer, står det alltid minst en Obdachlos – hjemløs – og hilser blidt. En gang var det to, en gutt og ei jente, og jeg kom ut med en sekspakning mineralvann bakpå sykkelen. Det var sommer og varmt. De så lengselsfullt på vannpakningen og spurte pent om de kunne få litt vann. De fikk hver sin flaske. Og takket og smilte stort. Slik kan vi priviligerte nordmenn få muligheten til å kjenne litt på følelsen av altruisme, av å være et godt menneske, for en stakket stund.

Berlin har nærmere 20 prosent fattige, det vil si som har en inntekt under den internasjonalt stipulerte fattigdomsgrensen (under 60 prosent av gjennomsnittlig inntektsnivå i landet). Hver syvende voksne og hvert femte barn er fattige. Men det har faktisk vært en liten tilbakegang det siste året. Mer om dette i en senere undringsvandring.

Under: Eksempel på to temmelig oppegående husløse – riktignok her sittende, men svært så klare og greie. Vi inngikk en avtale – de fikk to euro i koppen og jeg fikk lov til å ta et bilde. De var til og med så velvillige at de flyttet seg fra den ene siden av fortauet over til den andre, foran et cafévindu, fordi det ble litt vanskelige fotoforhold med skygge under trærne der de først satt.

Undringsvandringer i Berlin

Når man har brukt de siste 20 årene til å studere, undervise og fundere på kulturelle forskjeller og særegenheter, og på hvordan interkulturell kommunikasjon fungerer og ikke fungerer, er det spennende å observere og reflektere over slike forskjeller når man plutselig har flyttet seg over i et annet land. Selv om man er bevisst på forskjellene, går man likevel ofte i fellen og misforstår eller oppfører seg galt. Særlig i begynnelsen, etterhvert lærer man seg å trå forsiktig der det er nødvendig. Etter en tid blir mangt og mye nesten “normalt”, altså som man var vant til – men aldri helt.

Etter så mange år i Norge er det vel umulig å tenke seg at jeg skulle bli helt tysk. Likevel blir jeg stadig mer hjemme i den nye kulturen og gjør færre feil. I motsetning til de “innfødte” observerer jeg det som sies og gjøres med et utenfrablikk. Disse observasjonene synes jeg er spennende. Jeg tenker å skrive om slike observasjoner her i bloggen.

Ikke slik å forstå at jeg misliker den nye kulturen – tvert i mot er det mye jeg synes nordmenn kan lære av den. Men det er også mye som forekommer meg underlig, overdrevet, unødvendig, kanskje noe regelryttersk. Til de kollegene som, akkurat som jeg, studerte og underviste for eksempel Hofstedes teorier vil jeg si: Det stemmer alt sammen! Langt bedre enn vi trodde, og fortsatt. Det er nok slik at kulturer ikke endrer seg nevneverdig, selv om levemåten kan endre seg til dels radikalt. Nå lever jo de fleste urbane europeere på mye samme måte som vi gjør her i Berlin. Likevel er det kulturelle særegenheter, og disse observerer jeg og kommer til å skrive om, litt her og der i denne bloggen.

Jeg har kalt fortellingene mine undringsvandringer. Jeg observerer og undrer mest, av og til vil jeg også forsøke meg på en forklaring. Hermed inviterer jeg leseren med på vandringen og undringen. Vi kan jo begynne her i min gate.

Min gate om høsten

Livet som deltidspensjonist

Om meg

Livet som pensjonist er herlig, spesielt som deltidspensjonist. Og helt spesielt i Berlin. Jeg gjør det jeg synes er meningsfullt og holder meg til mine tre ufravikelige prinsipper: 1) Jeg lager ikke mat; 2) Jeg gjør ikke rent; 3) Jeg står ikke opp tidlig.

Med andre ord: Jeg spiser ute. Selv om det har blitt stadig dyrere i Berlin i de sju årene jeg har holdt til her, kan det ikke sammenlignes med Norge. Fortsatt får jeg god mat inklusiv et glass vin for 10 euro – og glasset inneholder 0,2 l, ikke én skarve desiliter i bunnen av glasset. Men som oftest må jeg opp i minst 15 euro. Også for sjelen er det fint å spise ute – når en som jeg har arbeidsplassen hjemme, er det nødvendig å komme seg ut og se hva som skjer på andre arenaer enn i eget hode

Jeg har vaskehjelp. En bondekone fra Polen. Som jeg vel å merke ikke underbetaler, men tvert om betaler langt over tysk minstelønn. Gosia er nærmest som en holden dame å regne når man tar de langt lavere lønningene i Polen i betraktning. Hver torsdag eller fredag reiser hun hjem til gården og mannen. Hele uken bor hun hos en kusine i Berlin og vasker, og vasker. Hos et større antall av naboene mine, for eksempel. Hun og jeg har av og til samtaler om været – for mye eller for lite regn – eller frost på gal tid av året, slike ting jeg husker at familien min på morssiden, som var bønder, alltid snakket om. Med Gosias nokså begrensede tyske vokabular blir det underlige samtaler, sikkert underholdende hvis noen hadde lyttet.

Vekkerklokke er bannlyst. Jeg sover til jeg våkner av meg selv. Så ligger jeg litt videre og tenker og forbereder dagen. Hvis jeg ikke har noen oversettingsoppdrag akkurat da, tenker jeg: Hva skal jeg skrive i dag? Kanskje tar jeg en liten sykkeltur til kjøpesenteret i dag, til Allee Arkaden i Schönhauser Allee, Øst-Berlins viktigste gate den gang det var DDR her. Der kjøper jeg Berliner Zeitung og setter meg på Einstein Kaffee (en kjede tilsvarende Starbucks) med en kaffe latte. De kjenner meg der nå, smiler bredt og spør kanskje«Na, wie geht’s? Vi har ikke sett deg på en stund.» De sier heldigvis du, ikke dette evinnelige De. Unge mennesker sier du til andre på samme alder, men oftest tør de ikke det overfor en godt voksen dame som meg.

Bildetekst: Avisoppslaget dreier seg om at “Ehe für Alle”, altså ekteskap mellom likekjønnede, nettopp var besluttet i Forbundsdagen, like før Christopher Street Day.

Det å ha noen faste steder der folk kjenner en igjen og slår av en prat, er selvfølgelig viktig i en storby. Og i alle storbyer er det slik. Folk bor lenge i sine områder, nabolag, neighbourhoods, eller Kiez, som det heter i Berlin, og der er de kjent. Så mye hva angår anonymiteten i storbyen, som nordmenn gjerne er så redde for. Noen av oss søker nettopp denne anonymiteten, men den behøver altså ikke være absolutt.

Her er et bilde fra ”biblioteket”, i alle fall den største bokhyllen min.

Balkongen min:

Balkongen sett nedenfra (den øverste) Blomster ved inngangsdøren

Blomsterkassene ved inngangsdørene er store og vakre, her en av dem. Det er seks oppganger og tre indre gårdsrom i dette enorme sameiet, hvor det tidligere var kontorer og små håndverkerbedrifter – kalt Gewerbehöfe.

Trimrommet

I sameiet har vi eget trimrom til fri avbenyttelse for beboerne. Det er helt fabelaktig å starte dagen der, og med utsikt til en vakker hage hvor trær og planter og farger endrer seg med årstidene, trengs ingen annen ytre stimulans for å trives mens man tråkker i vei på stavgangsapparatet – Nordic Walking, som det kalles her.

Trim foretas også i stor grad på sykkel, jeg sykler dit jeg skal selv om det tar en time (vel og merke hvis det ikke regner). Det er flott å sykle i Berlin, flatt og åpent, og stort sett med et godt sykkelstinett. Selv om sykkelforbundet langt fra er fornøyd med tilstanden. Dette skriver jeg mer om i bloggen Die Berliner Luft.

Nedenfor et bilde av sykkelen min, en såkalt Hollandrad. Nederlandsk-produserte sykler er populære, litt dyrere enn de tyske, og regnes for å være mer solide. Følgende fortelling kan illustrere det: Jeg hadde nesten ny sykkel, bare ett år gammel. Den var kjøpt som et veldig godt tilbud – trodde jeg – hos Stadler, Europas største sykkelprodusent med et enormt varehus bare for tohjulinger her i Berlin. Innen det var gått et år, hadde jeg hatt to reparasjoner. En mandagssykkel, altså. Ved tredje gangs havari var jeg moden for å skifte den ut. En eldre, original og veldig snakkesalig sykkelreparatør, som også har salg av sykler i det lille verkstedet sitt, overbeviste meg. Han sa: Hør her, tyske sykler lages fortsatt etter regler fra 1950 hva angår hvor mye vekt de skal tåle. Mens de nederlandske syklene skal tåle 120 kilo, er de tyske bare laget for 80. Og, sa han videre, etter krigen var jo folk så utmagrede at de bare veide 50 kilo. Han så strengt på meg: Og du veier vel ikke bare 50 kilo, vel? Nei, jeg måtte innrømme at vi nok måtte opp i over 60. Ser du, sa han. Hvor mye bagasje tåler en sykkel da? Jo, det sto helt klart for meg at det ble lite igjen til bagasje. Jeg hadde for eksempel akkurat den dagen kjøpt meg vekter til å trene med, alene den pakken i bagasjekurven bakpå sykkelen veide 5 kilo. Så da ble det en Hollandrad.

Sykkelen, en Gazelle, foran oppgangen min