Berlins hjemløse
Berlin har et stort antall hjemløse – Obdachlose – som bor på gaten. Tallet beregnes til et sted mellom 5000 og 8000. Men det er flere enn det som mangler et eget tak over hodet, til sammen er det 20.000 hjemløse. De fleste av dem bor midlertidig, mer eller mindre kortvarig eller forbigående, hos venner og slektninger eller i hospitser. Men altså over 5000 bor på gaten. Mange flere kunne nok bodd i hospitser. Selv om det ikke er mange nok plasser til alle, kunne flere hatt et tilbud hvis de ville tatt i mot det og innrettet seg etter reglene, etter den relative ufriheten de oppfatter det som. Mange foretrekker i stedet gaten. Langt friere, kanskje også tryggere. I hvert fall hvis de er flere som passer på hverandre. Eller har store hunder, som mange har.
Årsakene til at de har havnet på gaten, er nok svært sammensatt, og jeg har jo ikke forsket i dette og kan bare referere til avisreportasjer. Men så mye er det vel trygt å si at det som regel har sammenheng med alkohol og stoff, med å miste arbeidet, og i tillegg stort sett en vanskelig, kanskje voldelig oppvekst og et problemfylt liv. En personlig tragedie med dødsfall eller skilsmisse kan vel også være noe som i tillegg til alt annet gjør at en bikker over. Noe mange ikke er klar over, er at det svært ofte også dreier seg om psykisk sykdom. Mange har store vanskeligheter med å innrette seg i et vanlig liv, i en leilighet, til og med å bo i et kollektiv eller et hospits sammen med andre hjemløse.
Ikke håp for Joe
For noen uker siden døde Joe alene en natt på gaten i Berlin. Han var en av de kjente uteliggerne som avisene hadde intervjuet og skrevet om mange ganger. Han holdt til rundt Bahnhof Zoologischer Garten der Bahnhofsmission holder hus og hvor Dieter Puhl gjennom omtrent 30 år har arbeidet døgnet rundt, sammen med sju ansatte, for å gi den hjelpen som er mulig til de hjemløse. Der, og ved to andre jernbanestasjoner i byen, får de mat, de kan dusje, benytte vaskemaskin, og så videre. Dieter Puhl og medarbeiderne hans kjente Joe godt. Og var redde for at han snart kom til å dø, visste at han trengte mer og annen hjelp enn det de kunne gi ham, at han måtte bort fra gaten. Han var svært syk. For det første var vel de indre organene ødelagt av år med svært alvorlig alkohol- og stoffbruk. Han var undersøkt av leger som sa at han ikke ville overleve lenge med det enorme alkoholforbruket.
For det annet var Joe psykisk syk. Så syk at han ikke klarte å ta imot hjelp. Innimellom var han rolig og grei å prate med og han fortalte villig fra livet sitt. Andre ganger kunne han bli vill og voldelig. De andre på gaten var redd ham, Joe ble veldig ensom. Men mange forsøkte å gjøre noe for ham. På sykehus ville han ikke, ikke tale om. Han var fullt og helt avhengig av å drikke alkohol, det kom ikke på tale å være et sted hvor han ikke kunne drikke. Et ”overgangshus” ble prøvd, et sted ledet av en erfaren sosialarbeider. Eget rom, men strenge regler for samkvem med de andre beboerne. Etter en stund tørnet det totalt for Joe og han måtte bortvises. Andre steder forsvant han bare fra. En kvinnelig prest i Berlins utkant ble kjent med ham og tilbød ham å bo i et lite gjestehus i hagen hennes. Det gikk fint noen dager. En dag var Joe forsvunnet. For igjen å oppholde seg ved Bahnhof Zoo.
En morgen ble Joe funnet på en trapp ved Nollendorfplatz, alene, død. Ved siden av en bærepose med et liggeunderlag og en tynn sovepose. Siden han allerede var så kjent i mediene, ble den døde raskt identifisert. Og Berliner Zeitung gikk i gang med en større reportasje om hvordan det kunne skje, om noe kunne vært gjort for å avverge at det gikk slik. De snakket med sosialarbeiderne som hadde kjent Joe, og med den kvinnelige presten. Alle spurte seg selv om de kunne gjort mer. Men den endelige dommen var og ble at det ikke var mulig. Joe ville ikke hjelpes.
Ulli og vennene hans
De fire hjemløse jeg hadde en lengre samtale med her om dagen, ville heller ikke hjelpes. Heller ikke de ville være innendørs.
Jeg stanset og tok kontakt med dem en dag jeg syklet langs elven – altså langs Spree, der det er gang- og sykkelvei, strandbarer, anleggssteder for turistbåter – og mange uteliggere. De bor fast der, har innrettet seg med sitt husgeråd, for å si det slik, under broer og gangveien som går et nivå lenger opp. Hvor vi blant annet finner Kanzleramt, altså regjeringskontorene. Og på andre siden av elven Hauptbahnhof. Ingen finner på å fjerne de husløse derfra.
Jeg hadde lenge hatt planer om å få tatt noen bilder av ”boligene” til disse hjemløse med tanke på denne artikkelen. Nå var jeg så heldig å komme forbi fire lys levende eksemplarer av dem, ikke bare forlatte soveposer. De satt der på en benk de åpenbart hadde okkupert som den ene sofaen i boligen sin. Den andre sofaen bestod av en gummimadrass, som sikkert er seng om natten, oppå noen ølkasser. En annen ølkasse tjente som salongbord. Det hele nærmest rett nedenfor Angela Merkel. Jeg nærmet meg forsiktig og spurte om jeg kunne få ta et bilde, forklarte at jeg hadde en blogg og ville skrive om de hjemløse. Jeg ble mottatt med stor vennlighet. Foto – helt i orden. Snakke ville de gjerne også. I alle fall han som tydelig var ”sjefen”, eldre enn de andre tre og svært snakkesalig. Han het Ulli. Og ønsket meg velkommen til det han presenterte som den kombinerte dagligstuen, kjøkkenet og soveværelset deres.
Ulli bak i svart joggedress. Merk husgerådet i hjørnet: en kost må til skal man ha det rent på “gulvet”. På platået over ligger Forbundsdagen og regjeringskvartalet.
Et av soveværelsene. Man tar av seg skoene her som i alle andre hjem. Teltet i bakgrunnen tilhører et filmteam som akkurat da holdt på med opptak – uten å la seg affisere av de som bor rett ved. En helt normal situasjon.
Jeg trakk frem en 5-euroseddel og sa jeg gjerne ville betale for å få lov til å ta bilder. Ingen reaksjon, ikke noen fremstrakt hånd, og jeg tenkte: ”Gjør jeg en feil nå?” Men så kom jeg raskt på en løsning, rakte femmeren til det kvinnelige medlemmet blant de fire, ei ung jente, og sa at kanskje damen kunne bruke den til noe hyggelig. Puh, heldigvis – hun stakk femmeren til seg. Og smilte.
Dessverre fikk jeg aldri noe navn på jenta, for Ulli pratet uopphørlig. En lang og ofte usammenhengende story of my life. Noen få spørsmål fra meg var nok. Jeg antar at historien hans er nokså typisk. Her er den:
Ulli, så vidt passert de seksti, har bodd på gaten i 27 år. Helt siden die Wende, altså gjenforeningen av de tyske statene i 1990. Han har åpenbart ikke hatt noen jobb siden den gang, i alle fall ikke noen fast. Men i DDR hadde han forskjellige jobber, ble omskolert et par-tre ganger og var faktisk faglært. Gift var han også, den gang, og har en datter som han ikke har sett på 28 år. Åpenbart på grunn av skilsmissen og vanskelighetene som vel var en grunn til den – jeg gjetter på alkoholproblemer. Han fortalte at han hadde drukket alt mulig forskjellig i store mengder tidligere, men ikke nå mer. Nå var det bare øl. Ulli vokste opp på barnehjem i DDR. Han og broren ble skilt fra hverandre og sendt til forskjellige barnehjem langt unna hverandre. Et hardt liv, sa Ulli. Men han berømmet barnehjemmene også, sa at de tok med barna på tur. En gang reiste de faktisk helt til Russland.
I løpet av årene på gaten har Ulli vært innom flere land, noen måneder eller år både i Polen, Nederland og Frankrike, og snakker alle disse språkene. Særlig liker han fransk. Og den franske høfligheten, det med at man blir tiltalt med monsieur og madame. Jeg fikk i god fransk stil kyss på hånden av gentleman Ulli. Og mange komplimenter for å se mye yngre ut enn jeg er og for å være slank og sporty. ”Respekt!”, sa Ulli, da jeg fortalte at jeg var langt eldre enn han trodde, faktisk hele 69 år. Ulli og vennene hans så sannelig ikke verst ut, de heller. Rene og pene i tøyet. Ulli fortalte at han ikke lot seg by avlagte klær på bymisjonen, han kjøper dem selv i butikken. På seg hadde han en ny og pen, svart joggedress.
Merk soveplassen med paraply for å stenge lyset ute. Profesjonelle uteboere, dette. “Kjøkkenet” er bak sofaen, der står ølflaskene på rad og rekke.
Nå spør vel leserne seg hva Ulli egentlig har å kjøpe seg klær – og øl – for? Jo da, Ulli har selvfølgelig trygd, det som kalles Harz IV (vier) her. Det er nesten ingenting, sa Ulli. Og det er riktig at 400 euro i måneden ikke er særlig mye å slå rundt seg med, i alle fall ikke om man har vanlige utgifter til husholdning og såkalt livsopphold. Livsoppholdet til Ulli består derimot av øl og noen nye klær, litt mat (kanskje), sovepose, liggeunderlag, et telt. I tillegg til trygden har Ulli pensjon fra DDR. Jeg spurte ikke hvor mye det dreier seg om. Men Ulli er altså litt spøkefullt å regne nærmest som en holden mann. Hvorfor da på gaten?
Det er slik at når man er Harz IV-mottaker, kan man søke om å få dekket husleien. Eller få bidrag til husleien. Harz IV-systemet betaler husleiebidrag opp til ca 400 euro i Berlin. Det er mye kritikk fordi dette beløpet er altfor lavt, det er ikke blitt hevet i takt med de raskt stigende husleiene i Berlin de siste årene. Det er ikke lenger mulig å finne en bolig med den husleien. I så fall ville det måtte letes lenge og vel, og bare i utkanten av byen. Og standarden ville mildt sagt være lav, det sier seg selv. Men hvorfor søker ikke Ulli om husleiebidrag og forsøker å finne en bolig? Jeg skulle ønske jeg hadde spurt om det. Jeg tenker å ta en tur til og snakke mer med ham. Men jeg tror jeg vet svaret. Et liv inne i et hus, en vanlig eksistens i en leilighet, i utkanten av byen der han ikke kjenner noen og der han antakelig vil føle seg utrygg og fremmed, frister ikke en som Ulli. Da heller friheten på gaten. Og tryggheten i å være fire. Jeg spurte hva de gjør når det blir kaldt, om de kommer seg innendørs i de mange tilbudene som byen da stiller til rådighet, hvor uteliggere får en seng for natten og frokost før de igjen må ut på gaten. Nei, svarte de fire, der er det for bråkete og utrygt. Her på elvebredden er det rolig og stille. De setter i stedet opp telt, og har dobbel sovepose. Kaldt, men det går. ”Så telt er lov, det blir ikke fjernet?” spurte jeg. Nei, det får lov å stå.
Den unge jenta hadde også hatt jobb, fikk jeg vite. Hun hadde arbeidet som redningsassistent, jeg fikk ikke helt med meg om det dreide seg om ambulanse, til vanns, eller hva. Vi kom inn på temaet overvekt – det er fryktelig mange overvektige tyskere – og det var da hun fortalte at hun hadde hatt ganske mange tunge løft i jobben sin grunnet overvektige mennesker. Nå hadde hun levd på gaten i tre år, sammen med kjæresten (han som sitter ved siden av henne på den provisoriske sofaen). Hun var pen. Bortsett fra tennene, som hadde mange amalgamplomber, også fortennene. Ullis tenner var heller ikke av de lekreste, noen manglet her og der og det var mye metall å se. Men dette er jo merkelig nok et svært vanlig fenomen også blant ”menige” borgere i Tyskland, i alle fall her i øst (jeg har forsket litt på det og kommer tilbake til saken ”tenner” i et annet innlegg – selv har jeg for sikkerhets skyld fortsatt tannlegen min i Oslo). Hun sa ikke så mye, det var tydelig at Ulli var sjefen og den som førte ordet. Men så sa hun plutselig, lavt og forsiktig: ”Kan jeg få si noe?” Jeg vendte meg mot henne og sa: ”Vil du spørre meg om noe?” ”Nei”, sa hun, ”jeg vil bare gjerne si at jeg synes du er så pen. Du stråler liksom.”
Jeg tror det er den fineste komplimenten jeg noensinne har fått. En jeg aldri vil glemme.
Etter hvert tok jeg avskjed – det skjedde ved gjentatt kyss på hånden og ”au revoir, madame”. Samt at jeg lovte å komme på besøk igjen.
Berlin, 1 oktober 2017