Med arie som fødselsdagssang

Fødselsdagen min den 13 august – 69 år, ikke noe å skjule, det – feiret Mari (datteren min, som er på besøk i anledning fødselsdagen) og jeg på litteraturhuset i Berlin. Det er nok det absolutte favorittstedet mitt, men jeg spiser ikke daglig der, til det er det for dyrt.

Litteraturhuset er verdt et besøk, anbefales. Det ligger i Fasanenstrasse i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf, i et skal vi kalle det høyklassestrøk, litt á la Frogner i Oslo. Litteraturhusets kafé frekventeres av det som i Norge ofte kalles kultureliten.

Bildet nedenfor er fra den ytterste delen av kafeen, som kalles vinterhagen. Med vakkert smijernsinnrammet glasstak og interessant kunst på veggene. Også selve bygningen er interessant og fredet, et av de siste patrisierhusene i Berlin. Det var en gang eid av en velstående familie – for igjen å sammenligne med Oslo: omtrent som villaene i Homansbyen. Ved siden av litteraturhuset ligger enda en slik villa, Käthe Kollwitz-museet. Mellom villaene en stor, parklignende hage. I hagen har kafeen utendørs servering, svært populært og nesten alltid fullt. Da er det helt greit å spørre om lov til å sette seg ved et bord som allerede er opptatt. Slik gjør vi det her i Berlin. Og så kommer man ofte i snakk og lærer mye nytt.

Café im Literaturhaus

Mari og jeg kom også denne kvelden i snakk med en annen gjest, i dette tilfellet en eldre herre ved nabobordet. Også det skjer ofte i Berlin, at man utveksler noen ord med dem man sitter rett ved siden av, ofte ganske tett sammen når det er fullt av gjester. Du kan lære mer om land og folk på denne måten enn på de fleste andre måter, i alle fall raskere. Herren ved nabobordet – for dette var virkelig en herre, en distingvert, velkledd eldre mann, høflig selvsagt, det er tyskere alltid – spurte oss om det var svensk vi snakket. Tyskerne kan som regel høre at det er et skandinavisk språk, men selvsagt ikke hvilket. Slik kom vi altså i snakk. Herren – Efraim Habermann – er en kjent fotokunstner, viste det seg. Han skaper fotokunst av minimalistisk karakter i svart-hvitt og gråtoner, helt nydelig. Kafeen i litteraturhuset har en samlebok med Habermanns bilder, og kelnerne hentet boken til oss. Nedenfor er to lenker til Habermanns bildekunst.

Habermann er jøde og unnslapp så vidt Holocaust. En ganske vanlig historie i denne byen, hvor det igjen bor nesten like mange jøder som før krigen. Antallet er grundig fylt opp av russiske jøder, som har kommet etter die Wende, altså gjenforeningen av de tyske statene i 1990, og av mange som har kommet tilbake fra Israel. Habermann hører til sistnevnte kategori. Han er en av de opprinnelige Berlin-jødene. Faren hans klarte så vidt å få familien ut og til Palestina før de store jødedeportasjonene startet. Da var Efraim 6 år, han er altså nå 84. I 1957 kom Efraim Habermann tilbake til Berlin. Da hadde han gjort ferdig militærtjenesten i Israel og hadde lært teknisk tegning i militæret.

I Berlin arbeidet han først som grafisk tegner, men etter hvert ble fotokunsten hans kjent og benyttet av aviser og tidsskrifter. Bildene hans er også kjøpt inn av flere av Berlins kunstmuseer.

Nå bor han i nabolaget til litteraturhuset – der har han bodd i 40 år – og er stamgjest på litteraturhusets kafé. Hver kveld sitter han der med sin kaffe og fører ”hoff” – en mengde mennesker kommer bort og snakker med ham. Mange av dem er åpenbart også kunstnere, kanskje også kunstprofessorer eller -kritikere, det er mange slike på litteraturhuset. Kelnerne, særlig de kvinnelige, svermer rundt Habermann. De sier ”du” til ham, det er ikke vanlig.

I boken kelnerne kom med, som vi straks leste i, sto det at Habermann ikke gjerne snakker om fortiden, altså barndommen i nazi-Berlin og hvorfor han vendte tilbake. Det spurte vi ham altså ikke om.

Det viste seg at Habermann ikke bare er fotokunstner, han er også amatør-operasanger. Da han fikk vite at det var min fødselsdag, sa han: Det er verdt en arie. Så reiste han seg, bredte armene ut og sang en opera-arie! Fra Rigoletto, viste det seg. Med kraftfull stemme. Vidunderlig at en så gammel, tynn mann kan ha en slik stemme. Han sang hele arien – i alle fall virket det slik for meg, jeg er ikke operakjenner. Alle gjestene i restauranten klappet. Dette er kanskje det snodigste som har hendt meg på en fødselsdag – og jeg har fått et minne for livet.

Nedenfor er det bildet jeg tok av Habermann da han forlot kafeen. I sin sedvanlige lyse kappe selv om det er sommer – den bærer han visstnok til alle årstider. Jeg burde selvsagt hatt et bilde av ham fra sangseansen – men da var jeg for overveldet til å summe meg til å fotografere.

Her er lenke til noe av fotokunsten til Efraim Habermann – ”Berlin Stilleben”.

http://lehmstedt.de/habermann.htm

Og her er det også akvareller: http://www.f-37.bar/efraim-habermann-i-aquarelle-und-fotografien/

Jeg i porten til litteraturhuset

Berlins symboler

Ampelmännchen

Den lille trafikklysmannen – Ampelmann, eller diminutivt: Ampelmännchen – er blitt et av Berlins viktigste symboler, ikke bare i bruk i trafikklysene, men også som suvenir i alskens utforminger. Figuren ble skapt for 50 år siden i DDR, og heldigvis beholdt etter die Wende, selv om mange trafikklys først ble demontert og erstattet av den universale typen. Nå er den lille mannen blitt en kultfigur.

Historien om hvordan han ble utstyrt med hatt, er praktfullt DDRsk. Man funderte på hvordan figuren skulle se ut på hodet. Sideskill. Nei, ikke antifascistisk nok. Krøller? Nei, for sydlandsk. Så ble det hatt, den kunne alle godta.

 

Buddy Bär

Buddybjørnen i full legemsstørrelse ble utformet i 2001 og fordelt utover hele Berlin, og etterhvert i byer over hele verden. Den er i flere varianter og farger og med forskjellig symbolikk påmalt. Bjørnen har vært Berlins byvåpendyr siden 1280.

Nylig var jeg på bjørnejakt og her er hva jeg fant i løpt av en liten time: to vennebjørner, typen ”Freund”, og to dansebjørner, ”Tänzer”. Den ene med maritimt tilsnitt – aner ikke hvorfor, men gummistøvlene kan være praktiske denne sommeren. Hvorfor ”pengebjørnen” har påmalte pengesedler, vet jeg heller ikke. Men den står foran noen kontorbygg av den finere typen med åpenbart velhavende firmaer, blant annet advokatkontorer. Så det passer.

 

 

 

 

 

 

Brandenburger Tor

En vakker byport i sandstein og nyklassisistisk stil, bygd 1788-91. Kong Friedrich Wilhelm II ville ha en verdig avslutning på paradegaten Unter den Linden. Under den kalde krigen og delingen av Berlin sto porten tett inntil Berlinmuren på Øst-Berlins side og antok sterk symbolikk i hele verden blant annet gjennom talen til President Reagan i 1987, der han fra vestsiden av Brandenburger Tor mante til åpning av den: ”Mr Gorbachev, open this gate!” To år senere kunne hele verden til sin forbauselse se på tv at nettopp det var skjedd – Muren var åpen og unge mennesker klatret på den i gledesrus, nettopp på dette stedet. Derfor er Brandenburger Tor et så viktig symbol, den er et symbol på frihet, på de tyske statenes enhet. Det er nok det symbolet som først og fremst kjennetegner Berlin.

Det skjer alltid noe rundt om Brandenburger Tor, både demonstrasjoner og festligheter. Demonstrasjonene holdes på Pariser Platz foran porten. Den siste kilometeren av gaten Strasse des 17. Juni, altså på vestsiden av porten, kalles ”die Party Meile”. Der samles tusenvis av mennesker til fest og feiring, på nyttårsaften, til fotballmesterskap, moteshow eller maraton. På bildet her rigges scenen i anledning Christopher Street Day, som er Berlins Pride Parade.

 

Fjernsynstårnet

Mange vil nok si at også fjernsynstårnet på Alexanderplatz er et av Berlins symboler. Jeg oppfatter det mer som et landemerke, allesteds nærværende mot horisonten. Bygget i 1969, og er med sin 368 meters høyde det høyeste byggverket i Tyskland og det fjerde høyeste i Europa. Ikke rart DDR-myndighetene var stolt av det. Tårnet er en av de største turistattraksjonene i Berlin. På toppen er det en restaurant, og selvfølgelig upåklagelig utsikt over byen. Anbefales bare hvis man har en særlig forkjærlighet for å stå lenge i kø for billett.

Her Bodemuseet på Museumsinsel med fjernsynstårnet i bakgrunnen.

Bar Gagarin – og mye mer

Undringsvandring på café

Gagarin var den store helten både i Sovjetunionen og DDR. Bar Gagarin er en café med russisk kjøkken og ligger i Prenzlauer Berg, i hjertet av det som var hovedstaden i DDR, altså Øst-Berlin. Eller som det het på DDRsk: Berlin, Haupstadt der DDR. Ingen ”øst”-betegnelse eller annen nedvurdering. Tvert imot var det jo den andre delen som måtte ha en retningsbetegnelse for i det hele tatt å eksistere. Ifølge en forfatter som vokste opp i Vest-Berlin: ”den halve byen som ikke lenger finnes”.

Men altså: Bar Gagarin, ved Wasserturm i nærheten av Kollwitzplatz.

Bar Gagarin om sommeren

Vanntårnet er det eldste i Berlin, fra 1877, og forsynte arbeiderbydelen Prenzlauer Berg med nødvendig vanntrykk. Nederst i tårnet, under vanntankene, var det leiligheter for de som arbeidet på vannverket. Det er det fortsatt, hele ni leiligheter av forskjellig størrelse og i flere etasjer. Det skal være stor rift om dem, forståelig nok. Ofte går jeg rundt tårnet og forsøker å titte inn i disse leilighetene, jeg undres på hvordan en leilighet i et rundt tårn ser ut. Stakkars beboere som må finne seg i slike ”kikkere”. Det finnes åpenbart flere enn jeg med manglende folkeskikk, for beboerne forsøker å skjerme seg med gardiner og planter, det er nesten umulig å se inn.

Nazistenes første konsentrasjonsleir

En gang var det konsentrasjonsleir her, i maskinhuset tilhørende tårnet. Det uvanlige ved denne konsentrasjonsleiren – om vi i det hele tatt kan snakke om ”vanlig” ved konsentrasjonsleirer – er at den ble anlagt allerede i 1933, som den aller første under nasjonalsosialismen. Den varte bare i et knapt år, det var vel ikke så ønskelig å ha slike leirer i Berlin – uheldig for omdømmet kanskje. Men i løpet av den korte tiden greide SA likevel å torturere og ta livet av en god del kommunister, sosialister, jøder og andre uønskede individer. Det er to minnetavler utenfor tårnet. Den ene ble satt opp i DDR-tiden. Så kom det en ny 2005. Man syntes vel at det var på sin plass med mer nøytral informasjon. Den nyeste tavlen kunngjør ganske enkelt at her lå den første konsentrasjonsleiren i nazitiden. I DDR-sjargong får vi på tavle nummer en vite at her ble ”rettskafne tyske motstandskjempere ofre for fascistiske mordere”.

Jødisk-russisk

Og like ved ligger altså Bar Gagarin. Med street art-bilde av kosmonauten på hele kortveggen.

Og russisk kjøkken, som også naborestauranten Pasternak og flere andre i nabolaget. Kjøkkenet er jødisk-russisk. Dette har sin helt naturlige forklaring: Det har vært stor innflytting fra Russland og Ukraina i årene etter ”die Wende” – gjenforeningen av de to tyske statene. Mange av disse innvandrerne er jøder. Størrelsen på den jødiske befolkningen i Berlin nærmer seg nå det den var før nazitiden. Men medlemmene i den jødiske menigheten i dag skiller seg sterkt fra Berlins jøder den gang – nettopp ved å skille seg ut: Det snakkes russisk, og i mange av forsamlingshusene praktiseres ortodoks jødedom. I det jødiske forsamlingshuset rett ved meg utdannes ortodokse rabbinere. Huset er til enhver tid godt bevoktet av to bevæpnede politimenn utenfor inngangen, liksom alle andre bygninger her i byen der det foregår noe som har jødisk tilknytning. Berlin har, ironisk nok, blitt den tryggeste europeiske byen å bo i for jøder.

Prenzlauer Berg og hipstere

Interiøret i Bar Gagarin er berlinsk moderne. Det vil si en lett blanding av alt, som om det var hjemme hos en av Prenzlauer Bergs mange hipstere. I dette tilfellet en miks av amerikansk 50-tall, en kvasi-diner (”kvasi” er for øvrig det kanskje mest benyttede ordet blant disse hipsterne) med røde skaistoler og -sofaer og små bord i malt metall. Dertil stålamper med tynne skjermer i oransje og gult, de minner meg sterkt om noe fra mitt eget barndomshjem, altså Norge anno 1960 eller der omkring. Over bardisken hengelamper i art deco-stil, type ”fotolampe”. Midt i det hele en kelner med bakgrunn fra Afrika. Han har tydeligvis ikke kommet i de seneste årene, som mange andre arbeidstakere på restauranter og i butikker i Berlin. Genuin tysk aksent, han er åpenbart oppvokst her. Jeg begynner en liten undring om mulig opphav. Foreldrene hans kan jo ha kommet til Tyskland etter die Wende, med eller uten ham, altså til forbundsrepublikken.

DDRs vennskapsarbeid med Afrika

Men jeg funderer videre: Kan det ikke også tenkes at foreldrene, eller en av dem, kom til DDR for å arbeide i industrien? Det ble drevet utstrakt ”vennskapsarbeid” fra DDRs side overfor afrikanske stater med riktig politisk farge, altså med et sosialistisk ettpartisystem. Spesielt Angola og Mosambik. I sistnevnte var det dessuten borgerkrig. Det var tusenvis av mosambikanske ”vennskapsarbeidere” i DDR, de ble lovet fagbrevopplæring, men det ble med hjelpearbeiderstatus for de fleste. Det triste for mange vennskapsarbeidere var at de ble uglesett og måtte reise hjem da Muren – og regimet – falt. Det var mange nok av DDRs egne innbyggere, 60 prosent skal det visst ha vært, som måtte søke sine egne jobber, det var ikke snakk om å finne plass til utlendingene. Noen ble sendt hjem, andre, vietnamesere og kubanere, ble hentet hjem av sine egne regimer. Det hendte nok ikke så sjelden at de som ble sendt hjem allerede hadde stiftet familie i DDR med en tysk kjæreste, men det var ingen kjære mor, ut måtte de. Disse barna ble altså farløse.

Bare ankler om vinteren

Slik undrer jeg videre om bakgrunnen til kelneren på Bar Gagarin, en ung, svart tysk mann. Jeg burde kanskje ha spurt ham selv. Men det er jo litt flaut, og dessuten er han gått av vakt. Det har kommet en ny, ung kelner. En av de typiske og moderne, han står i stil til interiøret. Hårtopp øverst på hodet, svarte øredobber, svarte store briller, kort skjegg og bart. Svarte jeans og svarte sneakers. Men hei sann, han har sokker i skoene, veldig fornuftig. Det er vel ikke helt hipster-riktig, jeg har merket meg at det skal være bare ankler i år. Ingen sokker i skoene, eller kanskje er det småsokker som ikke synes over skokanten. Vi er vant til det fra jenter, om sommeren. Men også menn? – og om vinteren, i null graders kulde? Motens veier er som kjent uransakelige. Og ikke bare det, det er bent frem dumt og helsefarlig. Øverst på kroppen har disse barfotede moteløvene kjempedigre skjerf. Og luer.

Verken sokker eller hansker

Det er forresten ikke bare anklene som er nakne og rødblå av kulde, men også hendene. Hansker er noe berlinerne ikke bruker. Selv når de sykler. Frosne, røde hender. Som oftest stikkes de i lommene. Av en eller annen merkelig grunn er ikke hansker vanlig påkledning her. Spesielt ikke hansker av skinn, som jo er det vi nordmenn vanligvis forbinder med hansker. En gang la jeg fra meg hanskene på stolen jeg satt på da jeg prøvde sko i en butikk. Da jeg etterpå sto ved disken og skulle betale, minnet ekspeditrisen meg bekymret på å ikke glemme skinnhanskene mine. Skinnhanskene. Ikke bare hanskene. Det er dårlig utvalg av hansker, altså skinnhansker, i varehusene, Karstadt for eksempel. Vanter, derimot, finnes det stort utvalg av. Hvis folk bruker noe på hendene, er det vanter. Jeg har også kjøpt meg vanter, som jeg bruker når jeg sykler for å spare hanskene, altså skinnhanskene, fra å bli ødelagt av eventuelt regn. Jeg har ennå ikke funnet forklaringen på det hanskeløse Berlin, men kommer tilbake med senere rapport skulle årsaken åpenbare seg.

Epper og hekkere

Ved bordet ved siden av meg sitter tre menn bøyd over laptop-ene sine og holder på med noen IT-greier. De snakker om apper. Eller epper, som det uttales her. En epp, en hekker (hacker), en hendi (handy). Hendi betyr mobiltelefon. Altså: mobilnummeret ditt er et hendinummer.

De hjemløse

En uteligger kommer inn med gateavisen Strassenfeger. Han får lov til å gå rundt i lokalet. Deretter spør han pent om å få benytte toalettet, og får lov til det også. Slik er det her, toleransen og oppførselen overfor disse – svært mange – på bunnen av samfunnet er langt bedre enn i Norge. Også på S-Bahn og U-Bahn er de med avisene sine. Men de selger ingen aviser, ber bare om ”eine Spende”. Kanskje ingen er interessert i avisen. Men heller ikke mange gir en slant. Det er jo så mange å gi til, kanskje er det derfor. Men de husløse er både blide og høflige, oppegående i hodet og kan samtales med. De holder til med hundene sine rundt stasjonsinngangene, godt innpakket i tepper og soveposer. I trappen opp til S-Bahnstasjonen på Savigny Platz sitter alltid ei ung jente med to store hunder. Hundene er skjønne, og ligger helt fredelig der hele dagen. Jenta er smilende og hyggelig, og stolt av hundene sine. Ved inngangen til matmarkedet der jeg handler dagligvarer, står det alltid minst en Obdachlos – hjemløs – og hilser blidt. En gang var det to, en gutt og ei jente, og jeg kom ut med en sekspakning mineralvann bakpå sykkelen. Det var sommer og varmt. De så lengselsfullt på vannpakningen og spurte pent om de kunne få litt vann. De fikk hver sin flaske. Og takket og smilte stort. Slik kan vi priviligerte nordmenn få muligheten til å kjenne litt på følelsen av altruisme, av å være et godt menneske, for en stakket stund.

Berlin har nærmere 20 prosent fattige, det vil si som har en inntekt under den internasjonalt stipulerte fattigdomsgrensen (under 60 prosent av gjennomsnittlig inntektsnivå i landet). Hver syvende voksne og hvert femte barn er fattige. Men det har faktisk vært en liten tilbakegang det siste året. Mer om dette i en senere undringsvandring.

Under: Eksempel på to temmelig oppegående husløse – riktignok her sittende, men svært så klare og greie. Vi inngikk en avtale – de fikk to euro i koppen og jeg fikk lov til å ta et bilde. De var til og med så velvillige at de flyttet seg fra den ene siden av fortauet over til den andre, foran et cafévindu, fordi det ble litt vanskelige fotoforhold med skygge under trærne der de først satt.