Snublesteiner i Berlin og Norge

Denne artikkelen skrev jeg med tanke på minnedagen for deportasjonen av de norske jødene med Donau, fra Oslo til Stettin og videre til Auschwitz. Det skjedde 26 november 1942, så det er altså akkurat 75 år siden. Temaet antisemittisme har blitt satt på dagsorden i blant annet Aftenposten i det siste på grunn av forskning som viser en god del negative og til dels også hatefulle holdninger til både jøder og muslimer. Og overfor jøder fra muslimers side. 

Artikkelen ble publisert i Klassekampen 25 november i år, en del nedkortet. Her er teksten i sin helhet.

Snublesteiner mot hat og ekstremisme

Bjørg Hellum, skribent og oversetter, Berlin

Om kvelden den 9. november gikk jeg sammen med flere rundt i nabolaget mitt i Berlin med svamp og pussemiddel og pusset snublesteiner. Ved hver stein la vi igjen en rød rose. Mange andre hadde vært ute i samme ærend, det var mange blankpussede messingplater å se og mange roser, både hvite og røde. Berlin har omtrent 7500 snublesteiner. Så var det da også over 50 000 jøder som ble deportert og drept, og i tillegg mange motstandskjempere, kommunister, sosialdemokrater, og romfolk (sigøynere). For ikke å snakke om alle utviklingshemmede og syke som eutanasiprogrammet ”hjalp” ut av et liv nazistene mente var uverdig. I Berlin er det snublesteiner for alle disse kategoriene, selv om de jødiske drepte er i flertall. På langt de fleste står det ”deportert og myrdet” (”ermordet”), og stedet er som oftest Auschwitz.

Den 9 november var det 79 år siden krystallnatten, eller novemberpogromene, i 1938, da jødeforfølgelsen startet for alvor i statlig regi i Tyskland, opptakten til holocaust. Hver 9 november pusses det snublesteiner i Berlin (og i andre tyske byer) for å vise respekt for de drepte og for å markere avsky for de ideene som gjorde drapene mulig. Det er en individuell, personlig markering, en verdig måte å minnes de drepte på. Mange organisasjoner oppfordrer medlemmene sine til dette vedlikeholdet en gang i året, og naboer passer ”sine” steiner – kanskje de samme menneskene som tok initiativet til at steinene ble lagt der foran huset deres.

I Norge som i Tyskland har steinene en lokal forankring og brukes aktivt i undervisningen i skolene. Skoleelever hjelper til med å legge steiner, og de får ansvaret for vedlikehold av ”sin stein”. Det er altså et pedagogisk tiltak, uhyre viktig for å demme opp mot rasisme og antisemittisme, og for å bli kjent med en historisk bakgrunn vi aldri må få lov til å glemme.

Snublesteinene (tysk: Stolpersteine) har eksistert i ca 25 år. Den tyske kunstneren Gunter Demnig startet prosjektet – og han lager og legger fortsatt de fleste av dem til tross for at han nå snart blir 70, en enorm jobb. I Berlin ble den første steinen lagt i 1996. Etter hvert omfatter prosjektet en rekke byer i 20 land. I Norge ble den første steinen lagt i 2010, og det er nå blitt hele 479 snublesteiner, et imponerende tall tatt i betraktning hvor få jøder det var i Norge. Faktisk har flere enn halvparten av de deporterte jødene fått sin stein – jeg tror sannelig Norge må være verdensmester i snublesteiner! Det er Jødisk Museum i Oslo og i Trondheim som har brakt prosjektet til Norge. Informasjon om prosjektet finnes på nettsiden www.snublestein.no.

Gunter Demnig har et motto for prosjektet: ”Et menneske er ikke glemt før dets navn er glemt”. Fordi snublesteinen gir oss navnet på det mennesket som er myrdet, sammen med fødselsdato, dødsdato og –sted (som oftest Auschwitz), forblir disse menneskene og deres skjebne levende for oss slik at vi ikke skal glemme det som skjedde. Det vil si: Hvis vi vil se.

De fleste ser vel ikke – derfor trengs det stadig påminnelser. Selv tråkker jeg aldri på en snublestein og stanser alltid, så sant jeg har tid, leser navnet på steinen og tenker over hvem dette var og at de levde akkurat her, i dette huset, i denne byen. Av og til er det en hel familie, foreldre og barn. Kanskje et lite barn på to-tre år. Som ikke hadde livets rett.

Dessverre er det også noen som vandaliserer snublesteiner. I nettene før 9 november i år ble det i Berlins bydel Neukölln fjernet 20 snublesteiner. Rett og slett gravd opp og fjernet. Stolpersteine-Initiative lover at nye skal på plass igjen raskt, og har startet pengeinnsamling med godt resultat. Politiet har god formening om hvem som står bak og etterforsker i kjente høyreekstreme miljøer.

Så reiser spørsmålet seg: Er antisemittismen på fremmarsj igjen? Ervin Kohn, leder i Det mosaiske trossamfunn i Norge og nestleder i Antirasistisk Senter, mener det i sin kronikk om krystallnatten her i Aftenposten den 9 november. Han viser til at de enkle svarenes tid er kommet tilbake, at høyrepopulistiske og høyreekstreme budskap brer seg i alle land, at nazistene igjen marsjerer i gatene. Antisemittisme og høyreekstremisme vil vel alltid henge sammen, så langt har Kohn åpenbart rett. Men dette er mer komplekst, det er vanskelig å skille jødehatet fra det andre hatet i disse miljøene. Jeg har merket meg følgende: De snublesteinene som ble fjernet, var ikke viet myrdete jøder. Det var minnesteiner for motstandsfolk, kommunister, sosialdemokrater, folk som skjulte jøder. De ble henrettet for høyforræderi.

Budskapet bak de fjernede snublesteinene synes klart. Hatet hos dem som har vandalisert steinene retter seg mot mennesker de ser som forrædere mot ”det tyske”. De mener å skremme, gi beskjed til de som slipper flyktninger inn i landet og gir dem beskyttelse, de som aksepterer moskeer og kvinner med hijab. De er meningsfeller til Pegida-aktivister i Dresden, til ”sinnaborgerne” (Wutbürger) i de østlige delstatene som brøler ”Merkel mub weg!”

Nettopp i Dresden finner vi en av dagens hverdagshelter, Emilia, 15 år. Hun er blitt tildelt en pris fra organisasjonen bak Holocaust-minnesmerket i Berlin (”Denkmal für die ermordeten Juden Europas”) og den jødiske menigheten i Berlin. Hun fikk prisen for å ha vist uvanlig mot overfor høyreradikalisme, antisemittisme og rasisme. Fordi hun hadde meldt fra om at holocaust-vitser, Hitler-hilsen og nynazistiske begreper var utbredt blant medelevene. ”Jøde” var det vanligste skjellsordet. Skoleledelsen har visstnok tatt affære, og politiet var innom og snakket med noen elever. Men det har ikke endret seg særlig mye, sier Emilia, ”nå sier de det bare ikke så høyt”. Og jeg spør: Hvor var lærerne? Hvor var foreldrene? Hvordan kunne dette få lov til å holde på, hvordan kunne barn bli så preget av dette tankegodset?

Klarer vi ikke å demme opp mot høyreekstrem praksis og tenkning i tiden fremover, vil også antisemittismen styrke seg. Skoler og organisasjoner gjør en god jobb, men må kanskje være enda mer bevisste i opplæringen. Ikke minst hva angår barn av innvandrere fra blant annet Midt-Østen, som har lært å se på jøder som selve fienden, uansett om de er i Israel eller for eksempel i Norge. Skolene må fortsette å bruke snublesteinene pedagogisk, la skoleelevene ha ansvaret for å vedlikeholde ”sine” steiner. Det finnes knapt noe mer effektivt enn å ta eierskap til historien på denne måten. Stå på, skoler og lærere! Og det hver enkelt av oss kan gjøre, i Norge som i Tyskland, er å stanse opp ved snublesteiner på vår vei og gi oss selv tid til ettertanke over fortid, nåtid og hvordan fremtiden kan bli hvis vi ikke har kunnskap og hele tiden er bevisst på faren.